Endelig sommerferie...eller?

  Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

Mange tegn viser at sommerferien ikke er langt unna. Skolene har hatt avslutning og utetemperaturen øker. I år er det derimot litt annerledes enn andre år på grunn av koronapandemien. De fleste av oss skal feriere i Norge. Mange har fått utenlandsreisene sine kansellert, og en del er fortsatt usikre på om ferien kan gjennomføres som planlagt eller ikke. Mange vet muligens ikke hvilke aktiviteter de skal drive med i sommer på grunn av smittevernstiltak.

I tillegg at det er en del som opplever usikkerhet og bekymringer knyttet til økonomi og jobb framover. I tillegg er det uklart hvordan høsten blir.

Myndighetene ber oss fortsatt være forsiktige med tanke på Covid-19 og at det er mulig at det blir en ny smittetopp i løpet av sommeren eller høsten som kan ha stor innvirkning på oss alle. Det kan bety at en del av oss må jobbe i ferien likevel, eller at det vil få økonomiske konsekvenser for oss.

Denne sommeren bringer med seg usikkerhet for de fleste av oss. Derimot finnes det mange mennesker som av ulike årsaker kjenner på vonde følelser hvert år når sommerferien nærmer seg, koronapandemi eller ikke.

Erik på 35 år har en psykoselidelse som heter schizofreni, og han er helt avhengig av at helseapparatet rundt ham er forutsigbart og til stede. Han trenger fast personell som kommer for å hjelpe han i hans bolig med rydding og vasking, og som kommer hver dag med medikamenter. I tillegg har han et fast ukeprogram hvor han har flere aktiviteter som blir organisert av kommunen, og via MN-Vekst jobber han tre halvdager hver uke.

For Erik har 2020 vært en stor utfordring, fordi hjelpeapparatet ikke kunne holde den faste strukturen og møteplanen som han er vant til. I tillegg ble MN-vekst stengt og den daglige strukturen endret seg dramatisk. I løpet av de siste ukene har alle gradvis åpnet sine tilbud, men dette er også noe som er vanskelig for Erik, da han synes alle endringer er vanskelige å forholde seg til. Nå kommer ferien. Erik synes at ferietid er kjempevanskelig. Kommunen har laget en plan for oppfølging i ferietiden. De har snakket med Erik før ferien, men likevel skal han møte mange nye mennesker som ikke helt vet hvordan Erik vanligvis gjør ting.

Alle har prøvd å forberede ham på en del usikkerhet omkring hvordan oppfølgingen er under ferien hvis smittetiltakene må økes, men det er vanskelig for Erik å forholde seg til to forskjellige muligheter. I tillegg har hans deltidsjobb lav aktivitet i over seks uker. Dette betyr at også Erik har fått ferie fra jobben. Dette bekymrer ham, for han vet ikke hva han skal gjøre i løpet av alle fridagene. For Erik er dette den vanskeligste perioden i året, og han gruer seg.

Anna er 30 år og har bodd alene de siste ukene. Hun og samboeren Knut har gått fra hverandre, da de siste årene av forholdet har vært preget av stress og turbulens. De har vært sammen i fem år, men i løpet av de siste to årene fant de mer og mer ut at de ikke passer så godt sammen. De ønsker ulike ting i livet og de har hatt en del økonomiske bekymringer som flere ganger har ført til krangling og konflikter. Covid-19 var dråpen som gjorde at de nå ikke bor sammen lenger. De hadde begge hjemmekontor som gjorde at de var sammen tjuefire timer i døgnet. Dette medførte at irritasjonen og konfliktnivået økte.

Anna har alltid vært litt forsiktig og har ikke en stor omgangskrets. Hennes mor, som har mange fysiske plager, bor i Sør-Norge. Anna gruer seg også til ferien dette året. Hun vet ikke hva hun skal gjøre i feriedagene sine. Hun har tilbudt arbeidsgiver å jobbe en del ekstra i ferien, men dette var ikke nødvendig. Hun bekymrer seg over at hun føler seg ganske ensom utenom jobben. Hun ble så glad da det for to uker siden ble bestemt at hun kunne avslutte hjemmekontorordningen og komme tilbake og møte kolleger igjen.

Anna vet ikke om hun har lyst til å dra på ferie, hun vet ikke med hvem hun eventuelt skulle dratt sammen med heller. Alle hennes venner er i et forhold, og hun ville følt seg som det femte hjulet på vognen dersom hun reiste med dem. Hvis hun drar til sin mor kan hun føle seg forpliktet til å hjelpe mora, noe som gir mer stress enn ferie. Anna, som vanligvis liker ferier, gruer seg i år.

57 år gamle Kari har jobbet mange år som miljøterapeut på psykiatrisk avdeling på et sykehus. Hun har det vanligvis bra, og synes jobben er meningsfull og føler seg viktig når hun hjelper psykiatriske pasienter med deres utfordringer. Kari har det økonomisk og sosialt greit. Covid-19 har derimot gitt henne en del stress på grunn av alle tiltak hun måtte forholde seg til og alle endringer som hver dag kunne gi. I tillegg til angsten for at hun muligens kunne smitte andre eller at andre kunne smitte henne. Dette har vært utfordrende. Heldigvis kan hun nå være sammen med sine barnebarn, men likevel er det fortsatt vanskelig å bestemme hvor nært man kan være med andre. Hun har behov for ferie og håper at den kan avvikles som planlagt, men hun bekymrer seg litt for hvordan ting kommer til å være etter ferien. Hun er også litt bekymret for sine kollegaer, da alle har jobbet mye og har tilpasset seg mange endringer.

Erik, Anna og Kari representer de gruppene som ikke synes at det er så artig med ferie i år. Tvert imot gruer de seg, men av forskjellige grunner.

Våren 2020 har gjort at mange av oss har vært nødt til å foreta en del endringer og kjent på mer stress og bekymringer enn vanlig. I tillegg er ferie den perioden i året der alle som er avhengig av organisasjoner, slik som helsetiltak i kommuner, Nav og sykehus, får et dårligere tilbud. Ferien er den tiden hvor de som ikke har så mange rundt seg og som opplever at det sosiale nettverket på jobben er mest viktig for dem, føler seg ensomme. De gruer seg til å være hjemme alene uten den daglige sporadiske kontakten med sitt nettverk.

Hvorfor tar jeg opp dette temaet? Vi alle har mennesker rundt oss som Erik, Anne og Kari, eller vi gruer oss selv til ferien. Jeg håper at vi kan øke toleransen for andres utfordringer ved å fortelle om hvordan mange mennesker i samfunnet har det. I tillegg kan det bidra til at de som er sårbare, ikke må være alene i sommer. Mange av oss skal bruke mye tid i Norge og muligens ikke dra på lange ferier i år. Kanskje kan vi bruke en del av vår tid til å tenke på om vi kan (med alle smitteverntiltak som er nødvendig) invitere mennesker fra vårt sosiale nettverk som kan være mer sårbare for ensomhet, eller bruke litt tid til å hjelpe dem som trenger hjelp.

(Erik, Anna og Kari er fiktive personer, som hver for seg representerer en gruppe mennesker).

Jeg ønsker dere alle noen gode sommermåneder.