Ett år uten Namsos

  Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

Når jeg reiser til Namsos denne sommerferien, så er det ett år siden forrige gang jeg besøkte hjembyen min. Og til å være en person som ofte preges av ekstrem hjemlengsel kjennes det overraskende greit.

Da jeg reiste fra Namsos i fjor sommer visste jeg det var lenge til jeg skulle opp igjen. Det var en uvant følelse, å vite at det skulle gå en hel høst, vinter og vår før jeg fikk kjøre over brua fra Spillum, gjennom de utallige rundkjøringene og opp Byåsbakken til mammas hus. Det aller mest uvante var kanskje følelsen av at det var greit.

For selv om det er et år siden jeg besøkte Namsos sist, så har jeg ikke hjemlengsel. Og jeg er usikker på hva det kommer av. Har jeg blitt lei? Av fjellene, havet, måkeskrikene, kirkeklokka om morgenen. Nei, jeg har heller bare blitt. gammel.

Jeg er ikke SÅ gammel. Men jeg nærmer meg 30, og begynner å bli tryggere i eget skinn. Det er visstnok noe som skjer når man blir eldre, har jeg hørt. Man begynner å bry seg litt mindre om alle forventninger og tenker mer på hva man egentlig har lyst til. Der hvor jeg tidligere hadde en ekstrem kjærlighetssorg over ikke å ha sett Namsos på ei stund, sitter jeg nå igjen med vissheten om at jeg tross alt kan reise oppover når jeg vil for å besøke venner og familie. Etter korona er det til og med enklere å be om hjemmekontor i noen dager for å få et utvidet besøk.

Livet blir mindre dramatisk når tenårene og første halvdel av 20-åra er gjennomført. Og herlighet så deilig det kjennes. Alt er litt mer på plass, og jeg har et klarere blikk over hva jeg ønsker meg her i verden. Er ikke lenger så redd for å havne i et A4-liv, eller for å ha et kjedelig liv. For hvem bestemmer hva som er kjedelig?

Jeg er fortsatt relativt ung, og skal passe meg for formuleringer som antyder at jeg har mange tiår med erfaring. Men for ti år sida, da jeg begynte å forberede meg på å flytte fra Namsos, så jeg nok for meg et eventyrlig liv. Fylt med spennende vennskap, vinflasker som deles på vakre balkonger, frilanskarriere som utføres fra de kuleste kafeene og at jeg antakelig hadde utgitt min første bok før fylte 25.

I stedet sitter jeg her med boliglån, studielån, hund, strikkeklubb og fast jobb på et kontor.

Og lite kunne 17 år gamle Stine vite om at akkurat denne hverdagen er helt nydelig. Jeg ante ikke at stabilitet og rutiner kunne gi meg så mye glede. Og min indre 17-åring syns vel det er ganske dølt at så fort feriepengene kom på konto så bestilte jeg en dampvasker.

Denne økende alderen og tryggheten er vel også svaret på hvorfor hjemlengselen minker.

Jeg er tryggere på det valget jeg tok for snart ti år siden om å flytte til Oslo på ubestemt tid.

Jeg visste ikke hvor lenge, eller hva det skulle bringe, men så langt har Oslo gitt meg alt jeg tydeligvis trengte. Dette er hjem nå, og uansett hvor mange gode minner og erfaringer jeg har fra Namsos, så har jeg ingen erfaring med hvordan jeg bor og lever i Namsos i voksen alder. Namsos er noe trygt og godt, som ligger der oppe ved kysten et sted og venter på meg. År etter år. Ikke noe jeg trenger å lengte etter. Namsos drar jo ikke noe sted.

Men nå er det veldig lenge siden forrige besøk. Og jeg gleder meg skikkelig til å se hjemstedet mitt igjen. Utforske turstiene nærmere, introdusere venner og familie for valpen og atter igjen gjøre avstanden mellom Namsos og Oslo litt kortere.