Odin i «Juvikfolke» og Ap

For egen regning:

TEGNING: KNUT HØIHJELLE 

NAMDALSAVISA

Odin Setran i Olav Duuns «Juvikfolke» kunne blitt dikter, men slo det fra seg. I stedet gikk han inn i bygdestyringa med disse ordene: «Eg vil dikte bygda. Eg vil bite meg fast og gå laus på henne. Eg vil ha henne ansless.»

Det er den tidligere stortingspresidenten fra Namsos, Guttorm Hansen, som trekker fram dette sitatet i en av sine memoarbøker der han vurderte Arbeiderpartiets stilling i norsk politikk. Da Hansen skrev dette var året 1986, men spørsmålet er om ikke setningen «Eg vil ha henne ansless» er like aktuelt i dag. Guttorm Hansen, den tidligere sykkelreparatøren, avholdssekretæren og journalisten, var opptatt av ideologi og å se de politiske utfordringene i en større sammenheng. Arbeiderpartiet måtte tegne et klart bilde av seg selv og stå for en rendyrket solidarisk politikk vanlig folk kunne kjenne seg igjen i og si «ja, dette er partiet mitt» – «ansless» enn de andre.

Siden 1986 er det skjedd svært mye i norsk politikk. Samfunnet har endret seg fundamentalt, ikke minst har markedsliberalismen og globaliseringen hatt et gjennomslag det var vanskelig å se for seg for noen tiår siden. Det går ikke an å skru klokka tilbake, men det paradoksale er at når krisen oppstår og samfunnet står overfor krevende utfordringer, er det de gamle sosialdemokratiske verdiene om solidaritet, samhold og dugnad som blir bærebjelkene i løsningen, slik vi har sett det under korona-pandemien.

Budskapet fra statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie kunne til forveksling vært tatt rett ut fra læreboka til ethvert sosialdemokratisk parti. Høyre har tilsynelatende lagt bort ideologisk tankegods med uttrykk som «laissez fair» og «enhver er sin egen lykkes smed». Og det har vært en suksess. Vi har trodd på dem. Vi må stå sammen. Vi må vise samhold og solidaritet. Vi må i fellesskap ta en dugnad for å lose samfunnet gjennom korona-krisen. Partiene på Stortinget har på en beundringsverdig måte stått sammen om tiltakene og vist et ansvar som viser styrken i det norske demokratiet. Når farer truer, står vi sammen.

Statsminister Erna Solberg har vokst fram som en landsmoder. Trygg og stødig bygger hun tillit. Dessuten lyder hun som en sosialdemokratisk statsminister når hun snakker om solidaritet og samhold. Da blir det ikke så lett for partileder Jonas Gahr Støre i Arbeiderpartiet å være «ansless». De politiske skillelinjene utviskes i dugnadskampen mot koronaviruset. Men trekker vi koronasløret til side, eksisterer selvfølgelig de politiske forskjellene under overflaten. Noen av dem har vi sett i Stortinget der opposisjonspartiene har fått endret regjeringens forslag slik at de i større grad ivaretar hensynene til «vanlig folk». Men det drukner i det store bildet.

Det er Høyre som scorer på meningsmålingene og har posisjonen som landets største parti. Arbeiderpartiet er på et historisk lavmål. Noe av forklaringa er koronarelatert. Men ikke bare det. Noe av problemet for Støre er at det politiske budskapet blir for ullent. Det er ikke så lett å få tak i hva partiet egentlig mener. Og det er ikke så rart. Arbeiderpartiet har alltid vært en koalisjon av ulike grupper. Det vanskeligste i dag er motsetningen mellom olje og klima. Av frykt for å støte en av partiets viktigste velgergruppe fra seg, industriarbeiderne, må partiet kompromisse i oljepolitikken og legge seg på ei linje som ikke er forenelig med en klar klimaprofil. Det er andre partier som stikker av med klima-«gevinsten».

Når arbeidsledigheten er på sitt høyeste siden 1930-årene, skulle en tro Ap hadde en lett rolle i opposisjon. Men slik er det ikke. Jonas Gahr Støre var en usedvanlig dyktig utenriksminister. Han ville også kunne gå rett inn i statsministerjobben. Hans svakhet er rollen som opposisjonspolitiker. Det virker som han ikke er komfortabel som politisk «slugger» og det å hamre løs på regjeringen. Det er på en måte ikke forenelig med hans personlighet og intellektuelle tilnærming til politikken. Dessuten er han ikke spesielt flink med korte politiske «statements» som setter seg fast i folks hukommelse. Som opposisjonspolitiker må det politiske budskapet være kort, ikke-resonnerende og slagkraftig.

Det svekker også Arbeiderpartiet som regjeringsalternativ at det er rot på den rødgrønne siden for tiden. Og Arbeiderpartiet kommer ikke tilbake til regjeringsmakten hvis partiet ikke danner et troverdig alternativ med andre.

Koronakrisen har vist at det ikke er noe i veien med Arbeiderpartiets grunnleggende holdning til samfunnsproblemene. Det ideologiske tankegodset står seg veldig godt også i dag. Renessansen av ord som solidaritet, samhold og dugnad viser at det er ord med innhold som folk både forstår og forholder seg til. I korona-tider og i en situasjon der de internasjonale samarbeidsinstitusjonene forvitres og det internasjonale samholdet slår sprekker, er ordene mer aktuelle enn noensinne som svar på utfordringene. Men når Erna har stjålet ordene, blir det lite igjen til Jonas.

Det er ikke lett å være «ansless».