«Akkurat det bør være ei vel så stor bekymring for idretten, som at voksne menn ikke får spille 6. divisjonsfotball i høst»

For egen regning:

BEKYMRING: I et intervju med NA sa idrettsleder Ove A. Sæternes at han hadde kjent på at tida i koronapausen hadde vært behagelig. «Det er kanskje ikke bare jeg som har kjent det slik» sa han. Denne skribenten mener Sæternes treffer presist i si bekymring.  Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

Idretten roper etter rettferdighet i sitt krav om at breddefotballen må få starte opp igjen, og sammenlikner med at det er tillatt med festarrangement for 200 personer.

Frustrasjonen og irritasjonen er til å forstå.

Selv om jeg vil gi helsemyndigheter og politikere all mulig ros for måten Norge har taklet koronapandemien på, så skjønner jeg rett og slett ikke logikken i at det ikke kan spilles en 6. divisjonskamp mellom Namdalseid og Spillum, med 23 personer på banen og omtrent det samme på sidelinja, når det samtidig innbys til Totsåsrock og Fjøslarm.

Og da er det ikke slik at jeg ikke unner festivaldeltakerne å møtes. Men jeg har vært på noen dager, konserter og festivaler, og for å si det slik; nærheten der er betydelig tettere enn det man opplever på en 6. divisjonskamp.

Fotballforbundet bruker «frafallskortet» for alt det er verdt i sin kamp for å få breddefotballen i gang igjen.

De uttrykker stor bekymring for at lag skal forsvinne. Daglig leder i fotballkretsen, Jan Roar Saltvik har frontet dette sterkt i sosiale medier.

«Det (at sesongen ikke starter før 1. september, red.anm.) er jevngodt med evige negative frafallseffekter. Lokalsamfunn mister sitt kvinnelag og nabooppgjøret mellom gode rivaler i 6.div. herrer er borte ... Konsekvensene er uante, store og langvarige.»

Hvorvidt hans spådommer blir reelle, det vet ingen i dag. Om lag forsvinner hvis sesongen ender i null og ingenting i 4., 5. og 6. divisjon, kan ingen si for sikkert.

Jeg registrerer dog at alle ropene om det ventede frafallet i barne- og ungdomsidretten, det være seg på fotballbanen, friidrettsbanen eller andre sommeridretter, foreløpig ikke har slått til. Påmeldingene til høstens serier viste marginal endring i forhold til i vår, og seriestevnene i friidrett har hatt større oppslutning enn de foregående år.

Uten at det betyr at jeg ikke tror at Saltviks bekymring er ekte.

Sant å si har jeg ikke den store bekymringa for om barna kommer tilbake på idrettsbanen når alt åpnes opp. For barn søker aktivitet, og kan hende vil sulten etter å ta del i et større fellesskap – som idretten gir – bli enda større når det har vært et langt tomrom.

Men skal barn og unge få tilbudet, kreves det at noen gir dem det.

Det er på dette området jeg har den største bekymringa på idrettens vegne.

Ove A. Sæternes har jobbet som idrettsleder i mange, mange år. Alltid til stede i skytterhuset på Hunn skole. I et intervju med NA i vår uttrykte han selvsagt ei bekymring i hvor mange skyttere man kunne miste. Men samtidig kom han med ei erkjennelse, som mange idrettsledere ikke alltid tør si høyt:

«Vi har på en måte gått i dvalemodus. Det skumle er at som leder så kjenner man på at det også har vært behagelig. Det er kanskje ikke bare jeg som har kjent det slik?»


Sakte, men sikkert skal idretten tilbake til normalen

– Jeg er spent på hvor mange vi har mistet

To måneder etter at idretten ble satt på pause er ting gradvis på veg tilbake til normalen. Idrettsleder Ove A. Sæternes er veldig spent på om alt blir som det var før 12. mars.


Både gjennom jobben som sportsjournalist i NA og som trener i et lokalt idrettslag på fritida, har jeg diskutert dette utsagnet med mange. Og veldig mange har nikket gjenkjennende til Sæternes tanker. Det er trenere som har brukt koronapausen til å gå toppturer i stedet for å være på fotballbanen, som tar seg sykkeltrim på dager det normalt hadde vært fellestrening, og ledere som har funnet andre ting å sysle med i hverdagen enn å være pålogget idretten.

Og som er ærlige på at det har vært – som Sæternes sier – behagelig.

Det skumle for idretten er at det nå har gått så lang tid, først koronapause med påfølgende sommerferie, at vanen man hadde med å ta del i en idrettshverdag, er erstattet med en vane om å gjøre ting man selv føler for.

Og når den vanen er etablert, er det slett ikke gitt at man vender tilbake til idrettsbanen – som trenere for barn og unge.

Akkurat det bør være ei vel så stor bekymring for idretten, som at voksne menn ikke får spille 6. divisjonsfotball i høst.