Sommer 2020

  Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

Kjendiser i Norge er lei seg for at de ikke får melke statusen de kunne fått på byen etter å ha kranglet, festet og hatt seg på tv. Jemen var allerede rammet av verdens verste humanitære krise etter fem år med borgerkrig før Covid-19 kom. I påvente av oppstart i ny jobb, har jeg vært frisør en periode. Jeg har aldri opplevd så takknemlige kunder som endelig fikk ordna seg igjen etter en lang tid med kaos i reiret. I India har det dødd hundre tusener i ulykker og på grunn av vannmangel i tillegg til covid-19 siden familier mister jobbene sine i storbyer å må legge til fots langs motorveien.

Til tross for store kontraster, åpnes Norge og resten av verden sakte, men sikkert. Det har kostet middelklassefamilier i Europa dyrt og ført til totale ødeleggelser i utviklingsland. Er det ikke da et paradoks at vi nå føler oss bunnet både på hender og føtter fordi vi ikke kan reise bort fra Norge for å feriere? Kjipt og kjedelig, sier folk mens de rister på hodet over sommerens situasjon.

Foruten en tur med Vasaferja til Finland via Örnsköldsvik camping, har min barndoms sommer funnet sted på kryss og tvers i Norges land. Til dels i mormor og morfar sine hus på Finnestranda i Nærøysund ellers i Børgefjell, Salen, Rondane, Mjøsund og på Galdhøpiggen. Jeg vet ikke hva som drev mutter og fatter til å dra meg og bruttern rundt omkring i Norges land for jeg kan ikke tenke meg at det var spesielt koselig. Jeg husker i alle fall at jeg gjorde mitt ytterste for at det ikke skulle være koselig. En sannhet uten modifikasjoner. Bruttern som alltid har vært over norm i både størrelse og oppførsel bar egen sekk med eget telt og var som en hel kar og regne fra barnsbein av.

Jeg derimot brukte så mye energi som overhodet mulig på ikke å bære en kilogram ekstra en min egen kropp samt å «skape meg» så mye som mulig mens vi gikk og gikk. Når telt var oppsatt og vi skulle ta kveld inntok jeg plassen i midten mellom mutter og fatter. Gud forby at de skulle få anledning til å gi hverandre så mye som en godnattklem. Stille protest også på natta.

Det var ikke fordi vi måtte eller fordi vi var tvunget til å holde oss innenlands at vi dro på slike turer.

Det var ingen virus som gjorde at vi helst ville boikotte store deler av nittitallets sommerferie. Det var ingen kanaler på internett som kunne trekke til oss oppmerksomhet for at vi tross alt var en sporty familie som trakk oss ut på slike ferier. Som voksen skjønner jeg at det var en oppriktig glede over å tilbringe tid i naturen samt et feriebudsjett som sikkert ikke var kjempefett siden mutter var student.

Demokratiet rådet ikke innad i familien på denne tiden, men jeg synes familiens diktatur, mutter og fatter, tok gode valg som økte verdien av det vi har hatt rundt oss i nærmiljøet.

Jeg er ikke glad for at vi har et virus som tar liv og stenger landegrenser, men jeg synes likevel ikke at det er mangelen på utenlandsturer som gjør situasjonen verst. Det er ikke krise å slippe soleksem og sand i rumpa på ei strand ved Middelhavet hvor man tilforlatelig møter på en nabo. Et virus som stenger grensene å som tvinger oss på kryss og tvers innenfor Norges grenser er ikke det verste. Det at vi ikke kan reise utenlands gjør det ikke synd i oss. Det er så mange faktorer som er tristere enn akkurat det.

Rikdom kommer i så mange former og en av dem vi virkelig er i besittelse av når vi er så heldig å være bosatt her, er akkurat det. Hjemplassen vår. Endelig kan vi på nytt oppdage denne eksotiske perlen. En vakker perle med nostalgiske lukter og følelser av sommer. Drømmesommer, som da vi lå trygt og godt sammen i telt og hørte på duskregnet mens alt luktet syrin.

God sommer.