For egen regning

Hva vi har mistet på vegen når folk har fått et negativt forhold til sine kirkegårder?

NAMDALSAVISA

På en kirkegård i Namsos har en gammel mann ryddet rundt gravstøttene i en årrekke. Han blir 93 år.

Når en har levd nesten et helt århundre, bærer han på en lang historie. Han har sett en by som fikk livet igjen etter bomberegnet i 1940. Sett at namsosingene etter del om og men, fikk reist ei ny beundringsverdig teglkirke på ruinene av den gamle i 1960.

I flere tiår har han gått til kirkegården for å se etter sine, og han føler et ansvar for å se til andre også. Namsosinger han kjente og satte pris på.

For når slåmaskina har feid over kirkegårdene må gamle slitere, som han, måttet ta seg av restene. Rydde, se etter legatgraver, det som skulle være andres jobb. De som blant annet tar 1.200 kroner per legatgrav.

Alt har blitt så tungvint, og det er ikke alderen som tynger han. Har jeg fått høre de som kjenner han.

Vi har alle historier til våre slektninger som har gått bort. En sorgprosess har mange faser og sider. For mange er et kirkegårdsbesøk viktig for å bearbeide savnet. Det er egen ro der.

Derfor oppleves det trasig når ikke alt er på stell. Når kirkegårdene ble klippet som om det skulle være en vegkant.

Det er forskjell på å pusle med blomstene ved gravstøtta til å skulle se en gammel mann jobbe for å få det til å se det respektabelt ut.

Dessuten er han ikke alene om det.

Noen vil kalle det for skammelig.

NA har i en årrekke skrevet om folk som ikke har hatt gode opplevelser rundt kirkegårdene i Namsos. Nå har også festeavgiftene steget betydelig – alt blir dyrere, men svarer kostnadene til det en får igjen?

Det er ikke de som går oftest på kirkegårdene som er av dem som roper høyest. Men det snakkes mye om hvordan det har blitt. I år har mange personer uttrykt sin fortvilelse i NA og på sosiale medier om det. Kurt Broteng målbærer noen av dem på våre meningssider på nett og papir. Det samme gjør Astrid Marie Bakken, som har tatt et annet utgangspunkt. Det er flott at meninger brytes.

Likevel må en spørre seg om hva vi har mistet på vegen når folk har fått et negativt forhold til sine kirkegårder?

Portene knirker aldri på kirkegårdene der hvor Stig Gartland og Inge Kvernvik jobber. I forrige uke fikk de «Ukas blomst» i NA for at de holder kirkegårdene i Rørvik velstelt og fine.

De møter folk i alle livets faser fra glede til sorg. Sånn er livet, det får de ikke gjort noe med, men de får gjort så mye annet. Hva da? Eksempelvis kontinuerlig arbeid med vedlikehold av gravplasser og pleie av blomster og plena.

Folk utenfor Rørvik blir slått over hvor nøye ytternamdalingene er på dette områdett.

Det er altså mulig å få saker på stell, og hva så da med de 17 kirkegårdene i Midte Namdal, og i spesielt bykirkegården?

For politikere og ledere, så vel offentlig som privat, er det alltid en god regel å legge øret ned på bakken og høre på hva folket sier, og handle deretter.

Nå har det skjedd. Kirkevergen har lovet forbedringer og tatt tak. Selv var jeg på Ranem kirkegård tirsdag kveld. En arbeider var da i full sving. Kirkegården og middelalderkirka, som nå pusses opp, lyste opp.

Jeg velger å tro på kirkevergen. Det kan ikke være noe trivelig å få en storm hvert år. Dette er kanskje ikke den viktigste saken i verden, men det inngår i helhetsbildet om hvordan vi ønsker at eksempelvis en 92-åring skal ha det.

For alle vil vel ha det slik som hos Stig og Inge i Rørvik.