(Trønderdebatt)

I september i fjor møtte fem vektere opp ved Grong barne- og ungdomsskole. De var der for å drive uanmeldt kontroll av skoleelever. Det (så vidt jeg vet helt marginale) problemet med at små barn tusker til seg skoleskyss lar seg ifølge AtB nemlig best løse ved å sende uniformerte vektere ut på kontrollrunder i distrikts-Trøndelags skolegårder.

En av elevene som var til stede kunne fortelle at de yngre elevene (det var elever helt ned til førsteklasse til stede) ble stresset og lurte på hva som skjedde. Det er jo ikke så rart, når uniformert personell plutselig dukker opp på skolen din for å kontrollere deg. Han reagerte på at vekterne ikke forklarte i plenum hva som skjedde.

Rektor Kari Sofie Fiskum kritiserte at vekterne møtte opp uanmeldt, og kalte det «uheldig og unødvendig».

Dette var langt fra første gang en skole måtte reagere på vegne av elever helt ned i førsteklassealder. Praksisen er nemlig godt innarbeidet i AtB. I fjor vinter kunne et søskenpar på henholdsvis ni og seks år fortelle at mange ble redde da uniformerte vektere uanmeldt dukket opp utenfor Kolvereid skole for å sjekke om elever helt ned i seksårsalderen hadde gyldig billett.

AtBs aggressive kontrollkampanje av skoler og skolebusser har skapt reaksjoner i lang tid. For all del (og for å komme innvendingen i forkjøpet): Barn har godt av å lære at bussniking ikke er greit. Og mange barn opplever dessverre langt verre ting enn å bli skremt av vektere innleid av AtB. Men alle voksne kjenner den følelsen som dukker opp, av å ha gjort noe galt selv om en ikke har gjort det. Som når du får et brev fra NAV i caps lock som avsluttes med dårlig skjulte trusler om hva som vil skje dersom du gir uriktige opplysninger, eller når vektere dukker opp på bussen og tanken i et par sekunder slår deg: «Men har jeg virkelig husket billett?».

Den følelsen bør seksåringene på vei til skolen slippe å forholde seg til, og det uansett om foreldrene har orden på billetten deres eller ei. Selvsagt må AtB drive billettkontroller, spesielt i en tid der snikingen øker. Men at de samme virkemidlene er egnet mot voksne trikkesnikere i Trondheim som mot skolebarn i Grong, gir overhodet ingen mening.

Og dét tror jeg de aller fleste er enig i, for det er egentlig bare sunn fornuft og litt folkeskikk som skal til. De fleste oppegående folk vil uansett være sterkt i tvil om påføring av frykt og stress er den best egnede pedagogiske fremgangsmåten for å lære små barn verdien av å ha ting i orden og ikke snike.

Men ikke AtB. AtB vet best. De vet bedre enn elever, foreldre, lærere, rektorer og ordførere. Så selv etter vedvarende og flengende kritikk fra alle ovennevnte grupper fortsetter AtB å svare så firkantet at de strengt tatt burde undervist i geometri fremfor å drive billettkontroll.

Nei, det er ingen overdrivelse. Når virksomhetslederen for skole og SFO i Verdal kritiserer AtBs praksis med henvisning til opplæringsloven og påpeker at skoleveien skal oppleves trygg, er svaret fra AtB helt sensasjonelt byråkratisk:

«Skoleveien er en del av kommunens ansvar i henhold til opplæringsloven, og Verdal kommune må gjøre en vurdering knyttet til tilbakemelding på dette».

Svaret er nesten som kunst å regne. Jeg har ikke barn i skolealder, jeg bor ikke i Verdal, og likevel blir jeg nesten lattervekkende opprørt av et så dumt svar. Jeg kan bare tenke meg hvordan denne responsen fremstår for foreldre som har fått fortvilte barn hjem med en svær bot i sekken etter å ha glemt kortet sitt. «Verdal kommune må gjøre en vurdering knyttet til tilbakemelding på dette». Hva betyr det?

Det er en slags gåte, pakket inn i et mysterium, inni en hemmelighet.

Dette skoleeksempelet i å ikke forholde seg til hva kritikken går ut på kom altså etter at Verdal kommune i et hastemøte med AtB krevde en slutt på bøtelegging av elever, slutt på uniformerte vektere med kontroller, økt samarbeid om mildere kontrollformer – og ikke minst et tilbud om at skolene kunne legge inn busskort-kontroll i sin egen inspeksjon.

Men AtB gjemmer seg bak at de må ha et system som skal «fungere likt for alle kommuner i hele fylket», og slik slipper de å forholde seg til konstruktive innspill fra plagsomme ordførere i enkeltkommuner.

Hele denne saken viser godt hvordan en overdreven kjærlighet til regelbokas bokstav kan få en offentlig eid virksomhet til å drive vedvarende, helt frivillig omdømmeselvskading.

Jeg har nemlig problemer med å begripe at storstilt bussjuks blant barna som kjøres til skolen i distriktene kan være særlig til problem. Tallene AtB tidligere har oppgitt tyder ikke akkurat på en farsott av snyltende, snikende skolebarn rundtom i grendene. Og i den grad det måtte eksistere, er det tilsvarende vanskelig å begripe:

1. at den beste formen for forebyggende arbeid er å skremme barn og ungdom ved at uniformerte vektere dukker opp på skolebussen, avkrever legitimasjon, ringer politiet (!?) og skriver ut bøter til ungdommer som har glemt kortet hjemme (!)

2. at det å bruke fellesskapets midler på disse kontrollene gir større nytte enn flere kontroller på godt trafikkerte, ordinære ruter i storbyene

3. at AtB kan se seg tjent med å nonchalant vifte vekk trønderske kommuner som reagerer på vegne av barn.

Det spiller ingen rolle at gebyret nå er nedjustert til 150 kroner, som AtB opplyste om tidligere denne uka. Poenget er at AtB fortsetter å sende ut uniformerte vektere for å plage skolebarn som har rett på skoleskyss, som om det er der problemet med sniking på kollektivtransporten ligger.

På to år gjennomførte AtB nitti kontroller av busser som frakter skolebarn – bare i Steinkjer og Namsos. Fasit: Elleve – 11 – utskrevne gebyr for sniking. En må leve lengst inne i petimeterland for å kunne mene at dét er en hensiktsmessig ressursbruk.

Fylkeskommunen er AtBs eier og øverste ansvarlige. Strengt tatt burde en både spurt seg hvorfor ikke fylkeskommunen har utløst koko-alarmen og gjort slutt på lidelsen denne saken er allerede – og om ikke styret i AtB har noen tanker om selskapets helt fascinerende omdømmestrategi overfor fylkets oppvoksende generasjon.

Men det burde ikke være nødvendig. AtB burde greie å komme på bedre tanker helt av seg selv.