19. november er den internasjonale mannsdagen. For en uke siden spurte SiD-avdelingen i Aftenposten ungdommer på gaten, om det er nødvendig med en mannsdag. Jeg mener selv dagen er viktig og at fokuset den kan bringe kan være livreddende.

I Aftenpostens intervju var det bare 1 av 8 som mente at mannsdagen var nødvendig. De andre mente det ikke trengtes. «Mennene har alltid styrt» mente en av dem. For meg handler ikke dagen om hvem som styrer, men å sette lys på utfordringer knyttet til kjønnsrollen.Jeg mener det er viktig å anerkjenne de forskjellene som finnes mellom kjønnene. Hvis man undersøker de biologiske forskjellene på mann og kvinne, vil man finne omfattende forskning som underbygger at det er store forskjeller.

Genetisk kan man forklare kjønnsforskjellene vi merker i hverdagen. Det er mye lettere å bli forstått av noen av samme kjønn. Derfor er det alvorlig at det i Norge er bare 27% av psykologene som er menn.

Som om ikke det var nok finnes det bare 3 menn blant av 1000 helsesykepleiere. I vårt likestilte land finnes er det bare 3 promille av noen som jeg kan snakke med, med samme kjønn som meg.

Kjønnsforskjeller skaper et behov for psykisk helsepersonell av begge kjønn. Det sies at «no man is an island.» Hvorfor er samfunnet lagt opp slik at mange menn må gå alene da?

Leder i Bjerke AUF, Eivind Nejad Trondsen mener likestillingskampen har blitt en kamp om hvilket kjønn som har det verst. Han mener vi trenger å feire mannsdagen – en dag for å fjerne tabuet rundt gutters følelser, ta kampen mot kroppspress hos gutter og anerkjenne at gutters problemer. Jeg er enig.

At 94% av de innsatte i fengsler i Norge er menn og at 73% av de som tar selvmord er menn, tror jeg har en klar sammenheng med mangel på mannlige psykologer og helsesykepleiere. Det er klart vi trenger en mannsdag. I likhet med kvinnedagen håper jeg mannsdagen kan skape forandringer. Det må ikke bare bli en symbolsk dag, men en kampdag for et bedre samfunn, for både menn og kvinner.