Gå til sidens hovedinnhold

Av jord har du kommet, og slik bør det forbli

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Kan vi færra te Årset i dag?»

Spørsmålet kom resolutt fra femåringen da det var tid for henting i barnehagen. Ikke bare én, men flere dager på rad. Når sant skal sies, også gjennom uker og måneder.

For de uinnvidde er Årset plassen undertegnede er oppvokst. Her på gården oppe i den bratte lia, mellom trær og åker, har folk klort seg fast i mer enn 1.000 år – i likhet med så mange andre plasser rundt om i vårt ulendte land.

Og det er altså hit guttungen vil dra. Akkurat som sin far. Her i det vakre kulturlandskapet, formet av generasjoner før oss, trives vi aller best. Her finner vi roen, her kan vi nyte friheten, kulturlandskapet og gårdslivet.

At det er slik er alt annet enn en selvfølge. Det har ikke alltid vært en dans på roser å være bonde i bratta, hvor man har levd på naturens nåde i alle år. Det har jeg selv fått erfare.

For det som nå er mange år siden, tok jeg en mastergrad i Trondheim. Av nysgjerrighet og behov for å spe på inntekten, tok jeg på meg jobben med å være fjøsavløser heime i helger og ferier. For en etter hvert urbanisert odelsgutt ble det en brutal kulturkrasj.

Å gjøre fjøs er ikke så enkelt som det kan høres ut. Det er ikke så romantisk som jeg hadde fabulert om forut, og langt fra virkelighetsbildet man får servert i enkelte tv-programmer.

«Så æ bli full tå lort og hår, og handa full tå blemmer og sår. Æ harke og spøtte og sparke og døtte», beskrev Hans Rotmo det i «Fjøsvisa». Det er ikke så langt fra sannheten. Jeg hadde mitt svare strev med å mestre en brøkdel av det som kreves for å være bonde. Idyllisk bonderomantikk kommer ikke gratis, det krever mye – både morgen, dag, kveld – og natt.

Og det sier litt om dedikasjonen til dem som sørger for at du har mat på frokostbordet ditt i byen. Tida som avløser lærte meg denne viktige innsikten, og flere burde fått erfare den samme aha-opplevelsen.

I dag legges de minste gårdsbrukene ned i et alarmerende tempo. Det burde fått de fleste til å bli mørkredde. Og snart er det for sent å snu. Hver dag legges det ned i snitt to gårdsbruk. På samme måte som at intet tre vokser inn i himmelen, kan intet tre heller synke uendelig ned i helvete. En dag er det ingen flere bruk å legge ned. Da er vi der, i avgrunnen.

Det jeg er redd for, er at femåringer i framtida ikke vil få «Ikke i dag» til svar når spør om de kan reise på besøk til sine besteforeldres gård. At det ikke engang er noen vits i å spørre, siden gårdene som bygget landet kun vil være et minne.

Det synes jeg ikke vi burde ha samvittighet til å la skje. Først og fremst for bøndene. Men også for femåringen.

Kommentarer til denne saken