Den årlige diskusjonen har for lengst vært oppe.

«Er det for tidlig med julebrus, julegodteri og julenisser i butikken?»

Lenge før det begynte å spøke for at koronahelvetet igjen skulle sørge for avlyste julebord. En liten diskusjon ble det også da det ble kjent at den nye norske versjonen av «Tre nøtter til Askepott» skulle ha premiere lenge før desember.

Prøver markedskreftene å presse på oss julestemning lenge før vi egentlig vil? Mulig det.

Da jeg var barn, kom ofte julestemninga snikende allerede i slutten av oktober. Det var altfor tidlig mente jeg den gang, og prøvde å frastøte meg julestemninga. Grensa mi var 1. desember. Noen ganger måtte jeg ta meg sammen for å ikke være julete i oktober og november. Om snøen kom og la seg ble det ekstra vanskelig, for det er viktig med snø til jul.

Problemet er bare at snøen ofte ikke er der når det er innafor å ha julestemning heller. Da må man ofte jobbe for julestemninga.

Ofte ble det en skuffelse.

«Er du i julestemning nå da?» spør folk.

Den er der den, av og til. Men sjeldnere enn før, og i mindre omfang.

I en alder av 26, altså i fjor, gikk jeg tur med bikkja og samboeren. Det var oktober, og plutselig kom den snikende: Julestemninga. I stedet for å støte den fra oss, fanget vi opp den. Vi trakk forbi gardinene og laget ribbe, drakk akevitt, spiste pepperkaker og så julefilmer i skjul – til langt på natt.

Dagen etter var det hele glemt, akkurat som jula blir etter årsskiftet. Har man maksimal julestemning en eller to dager, går det fort over. For er det noe jeg ikke skjønner meg på, så er det folk som tviholder på jula i januar. Eller de som faktisk har julebord i januar. Etter min mening er det langt mer problematisk enn at jula kommer tidlig. Er man ikke lei av jula i januar, så har man ikke startet jula tidlig nok.

Selv om det strider mot min julestemning-filosofi («fang julestemninga når den kommer»), skal jeg se «Tre nøtter til Askepott» på lørdag. Noen sjanser må man ta.

Hva er det verste som kan skje da? Kom igjen! Lev litt!