Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg startet å jobbe innen helse da jeg var 16 år, og gikk VG1 helse- og oppvekstfag på Olav Dunn videregående skole. Siden den gang har jeg vært i praksis og jobbet flere plasser innen helse i Namsos kommune. Jeg tok mitt fagbrev som helsefagarbeider etter endt læretid på Vestre Havn bo-og velferdssenter for snart to år siden, og der har jeg jobbet i alle ferier siden.
For tiden bor jeg i Bergen, og jobber i hjemmesykepleien her. Ut fra mine erfaringer, kan jeg med hånden på hjertet fortelle at jeg ser flere positive sider ved å bo i en liten kommune i forhold til en stor. Det betyr selvfølgelig ikke at alt er bra i Namsos, men min erfaring viser at mye fungerer bedre i hjemkommunen. Jeg opplever at brukerne i Namsos generelt er mer fornøyde enn brukerne i Bergen. Det kan ha sammenheng med at i Bergen har vi ganske mange flere brukere å forholde oss til, og vi er innom nye brukere hver eneste vakt. Som ansatt får man et mer personlig forhold til brukerne i Namsos, og det gjør at jobben oppleves meningsfull.
Jeg synes det er urettferdig at de eldre ikke får den omsorgen og hjelpen de trenger. Det er vanskelig for meg å forstå hvordan framtiden i eldreomsorgen vil se ut, og det bekymrer meg. Jeg har sett hvordan noen eldre blir behandlet som kasteballer mellom institusjoner og avdelinger, og det er både trist og uverdig. Jeg er glad for at ingen av mine nærmeste har behov for hjelp pr. i dag, og det er vondt at man skal frykte dette.
De siste årene har mange valgt å slutte i jobben sin innen helse, men når skal varsellampene lyse? Det er leit å se at kollegaer velger å forlate yrket, og starte med noe helt annet i istedenfor. Jeg har også gått mange runder med meg selv, og spør meg ofte om dette er et yrke jeg kan se for meg å jobbe med framover.
«Flere eldre skal bo hjemme», sies det, men hvor skal ressursene hentes fra? Jeg skjønner godt at de eldre vil bo hjemme lengst mulig, men da er vi nødt til å få en bemanning som tilsier at dette blir forsvarlig. Det er også nødvendig at boligene er godt nok tilrettelagt, slik at vi kan utføre jobben vår på en god måte.
Bekymret for fremtiden i eldreomsorgen
Spesielt på sommeren hviler det mye ansvar på ansatte, det er lite folk å ta av og det er ofte travelt. Da er det sommervikarer som ikke er så kjent på jobb og ansatte som ikke kan gi nok opplæring fordi det er så travelt. Problemet er ikke bare bemanningen i seg selv, men det er ikke alltid man får tak i noen som kan jobbe kl. 07.00 en søndags morgen, dersom det er sykdom blant ansatte. Hvis vi skal få rekruttert flere helsearbeidere, tror jeg det må skje en endring snart. Det er avgjørende hvordan sommervikarer, praksiselever og studenter blir møtt på arbeidsplassen. Selv har jeg vært 16 år og uerfaren, og vet hvor viktig det er å bli møtt og ivaretatt. Det er helt nødvendig med god nok opplæring til de nye som kommer, fordi det faktisk er mennesker vi jobber med.
Jeg elsker jobben min som helsefagarbeider. Jeg har lært mye, og er utrolig glad for de erfaringene jeg allerede har fått i en alder av 22 år. Hadde vi bare hatt nok ressurser, er jeg sikker på at det er en av de beste jobbene som finnes. Det gir meg så mye å se hvor glade og takknemlige brukerne er for den hjelpen de får. Det er givende at den hjelpen jeg gir kan gjøre dagen til noen andre litt bedre.
Jeg har et ønske om å flytte tilbake til Namsos om noen år, og synes det er trist at kommunen har planer om å legge ned Vestre Havn bo-og velferdssenter, hvor jeg har trives godt og ser at de eldre har det bra. Jeg har fortsatt troen på at fremtiden vil se lysere ut, men da må politikerne snart velge å lytte til de som faktisk er ute i feltet, og som ser hva som trengs.