Da jeg selv ble konfirmert, var det blitt vanlig at jentene stilte i bunad på den store dagen. Jeg ville ha rød trønderbunad, og mamma fikk tak i både stoff og sydame. Sølv til bunaden ble i tida før konfirmasjonen å finne blant gaver til jul og gebursdag.

Det var virkelig stor stas å ha på seg bunaden. Jeg hadde den i mange, mange år – før jeg da jeg hadde passert 30 med god margin og hadde en fødsel bak meg – fant ut at det kanskje var på tide å sy den ut. Først måtte vesten legges ut, så skjørtet. Som min kjære sydame sa det sist gang jeg var der med ut-sying på programmet: «Jeg tror vi tar ut det som går an nå».

Da dattera min skulle konfirmere seg for seks år siden, ble det gjort en deal med min gamle mor. Jeg fikk mamma sin selbubunad, dattera min fikk min røde trønderbunad.

Så måtte vi til sydama igjen. Denne gangen for å sy inn min gamle bunad og legge ned skjørtet maksimalt til den unge konfirmanten som allerede da var en god del høyere (og slankere) enn mammaen sin.

Min egen mamma var også blitt både gammel og en del tynnere enn i glansdagene, og hun uttrykte bekymring for om jeg – som jo var i godt hold – kom til å få på meg bunaden hennes.

Konfirmanten var ikke ferdig utvokst. I årene som gikk, ble hun enda noen centimeter lenger, og skjørtet på bunaden krøp oppover mot knærne. Til slutt måtte vi på nytt kontakte vår faste sydame. Å få laget et nytt bunadskjørt var helt nødvendig.

Det ble gjort, og dattera var fornøyd med antrekket. Helt til hun kom heim etter champagnefrokosten med venninnene og erklærte at det var en ting vi helt hadde glemt: Forkleet på det gamle bunadskjørtet var jo også selvsagt altfor kort. Det var i grunnen bare en ting å gjøre: Vi måtte ringe sydama igjen ...

Men nå er alt i sin skjønneste orden. Med nytt skjørt – og forkle – er datteras antrekk komplett og passelig forhåpentligvis i mange år framover.

Men hva med meg og mammas gamle bunad. Passer den fremdeles?

Som sagt hadde mamma liten tro på at jeg kom inn i hennes bunad. Men jeg svarte henne kort at «det var da ikke noe problem», og lot det bli med det.

Sannheten er imidlertid at jeg selvsagt hadde vært innom sydama med den bunaden også, og fått den sydd ut. Men det fortalte jeg aldri mammaen min. I alle år etterpå har jeg kost meg med det – min lille hemmelighet.

Men nå da? Om jeg har prøvd bunaden nå, etter to år med pandemi?

Ja, hva tror du?