Bunadspolitiet, kom og ta meg!

:FOTO: BJØRN TORE NESS

:FOTO: BJØRN TORE NESS

Av
DEL

SpaltistDenne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.Egentlig skulle jeg dra i en utsatt korona-konfirmasjon i høst. Siden jeg fikk invitasjonen, har jeg gledet meg. Det var ikke nødvendigvis å fråtse i kaker, selve seremonien eller den småkleine minglingen etterpå som jeg gledet meg til. Nei, jeg gledet meg aller mest til å kunne gå med bunaden min – eller festdrakten, hvis vi skal være helt presis i terminologien.

Men så kunne jeg ikke dra i konfirmasjonen likevel. Skuffelsen over å ikke kunne ha på seg bunaden var naturligvis enorm, særlig fordi det pleier å gå en halv evighet mellom hver gang jeg bruker den. En gang da jeg var ung og dum og skulle planlegge tidenes champagnefrokost, så jeg til min store skrekk at både skjorte og stakk var full av iskremflekker og annet bøss, og dette var 16. mai... Maks uflaks med timingen der! Noen (hei, mamma!), vil kanskje si at jeg var hakket dårlig på å planlegge. Du sender jo ikke bunaden din på rens dagen før.

Så den stakkars festdrakten min bor fortsatt hjemme i skapet. Og nå har jeg begynt å tenke på om jeg kanskje skal fornye den. Ikke begynne å sy i den, mener jeg, for jeg er like flink til å sy nå som jeg da jeg gikk i 5. klasse og klarte å sy igjen et pennal med symaskinen i kunst- og håndverktimen, så det var umulig å bruke det til noe som helst.

Men hva med å kjøpe meg en ny bunad?

Da må jeg visst passe meg for bunadspolitiet. Personer på festen som scanner deg med blikket når du kommer og skal forsyne deg med eggerøre og spekeskinke, personer som spør og graver etter hvem som har sydd bunaden, hvor den er fra, hva den kostet og så videre. Det er nemlig mange uskrevne regler som bunadspolitiet følger nøye med på.

«Åh, så fin bunad! Hvor er den fra?»

«Ørskog på Sunnmøre.»

«Men du er jo trønder?»

«Ja, men tipp-tipp-tippoldemoren min vokste opp der på en fjellgård, så ...»

«Å, ja, skjønner!»

Men stopp en halv. La oss si at jeg hadde hatt en bunad fra Ørskog og en fjern slektning derfra. Er det riktig eller feil av meg selv om jeg nødvendigvis ikke har vært på den fjellgården, eller fordi jeg ikke har møtt denne slektningen som levde på...tja, 1820-tallet?

For en tid tilbake husker jeg at det krydde av den berømte Telemarkstakken i Oslo-gatene på 17. mai. Unge jenter ned i konfirmasjonsalder gikk rundt med denne flotte bunaden som Google kan avsløre at koster svimlende 35.000 kroner. Det er konfirmasjonsgaven sin, det! Og jeg innrømmer at jeg med falkeblikk spekulerte på om alle disse ungjentene virkelig hadde slekt i Telemark. Men dette er mange år siden nå. Og jeg har endret litt syn på saken. For dette med tilknytning er et viktig stikkord. Det må da gå an å argumentere for at man har en bunad fra et sted som betyr masse for deg uten at folk skal gå helt av skaftet?

«Men har du familie eller slekt derfra?»

«Nei, men jeg føler meg veldig hjemme der, blant fjellene og havet og så har jeg bodd der noen år da jeg studerte, og-»

«Det er strengt forbudt, du har jo ingen tilknytning til stedet!»

Det er vel ikke usannsynlig at en samtale som dette utspiller seg i en konfirmasjon eller rundt et festdekket bord? Men da kan jeg godt gå fram med et eksempel. Selv har jeg blitt veldig begeistret for den nordlige delen av landet vårt. Nei, jeg er ikke i slekt med en eneste maur der, men jeg kjenner meg veldig hjemme der. Jeg har bodd der, jeg har levd der og jeg har gjort meg kjent i området. Det er et sted jeg stadig vender tilbake til, og som jeg innerst i hjertet mitt har blitt veldig, veldig glad i.

Så hvorfor skal bunadspolitiet komme å arrestere meg da, bare fordi forfedrene mine aldri dro ut av Trøndelag? Dét kan jeg jo ikke noe for!

En bunad er det lagt enormt mye arbeid og ære i. Jeg skjønner det. Det er et fantastisk vakkert plagg med mye estetikk, ja, det er jo nesten som å gå rundt med et kunstverk på kroppen. Og jeg forstår at bunad er en identitetsskapende greie, og jeg synes det er virkelig flott at vi kan ta på oss plagg fra den bygda eller området vi kommer fra, vise stolthet og føle oss ekte, føle at vi hører til.

Men du kan jo høre til, bare via følelsene også?

Til syvende og sist er det jo jeg som skal være fornøyd med bunaden min, føle at den og jeg hører sammen. Hvorvidt bunadspolitiet er enig med meg eller ikke, er faktisk ikke så farlig. Om de kommer for å ta meg, så let it be. Er det så farlig da? Da vil jeg heller bruke energien min på å spise kake, drikke champagne og danse, enn å skulle argumentere for at jeg faktisk har en fjern, navnløs slektning fra en fjellgård flere hundre år tilbake i tid. Hører vi ikke hvor utdatert denne tankegangen er?

Men jeg kan jo avslutte med å si at enkelte regler i bunadspolitiet sitt lovverk, kan jeg være litt enig i. Joggesko eller flipflops til bunad er ikke innafor. Og heller ikke altfor raske briller. Det er fy-fy! Da hadde den gamle tipp-tipp-tippoldemoren på fjellgården snudd seg i graven, kan jeg tenke meg.


Artikkeltags

Kommentarer til denne saken