Terningkast 4: Burde svingt pisken enda hardere i oppgjørets time

DEN VANSKELIGE TREDJEBOKA: Per Helge Genberg er aktuell med sin tredje bok, og denne gangen er det betraktninger rundt en yrkeskarriere i offentlig forvaltning som er tema. Resultatet har blitt bra, selv om «Og prosjekta skal bleikne» har sine skjønnhetsfeil.

DEN VANSKELIGE TREDJEBOKA: Per Helge Genberg er aktuell med sin tredje bok, og denne gangen er det betraktninger rundt en yrkeskarriere i offentlig forvaltning som er tema. Resultatet har blitt bra, selv om «Og prosjekta skal bleikne» har sine skjønnhetsfeil. Foto:

DEL

Noen forfattere klarer å skape store forventninger til sine nye bøker. Etter to mesterlige verk i 2018 og 2019, har Per Helge Genberg fra Lierne havnet i en slik posisjon.

Der de to første bøkene er såre beretninger om barndom og utenforskap, er «Og prosjektene skal bleikne» en byråkrats bekjennelser og erkjennelser ved yrkeskarrierens nært forestående slutt. Kanskje ikke det mest spenstige utgangspunktet for en bok, men nok en gang viser libyggen at man ikke skal skue hunden på hårene.

Skjønt, det hadde passet bedre å sagt at man ikke skal skue sauen på ulla. For nok en gang har sauene til Genberg en viktig plass i hans litteratur, og er nærmest ledemotiver i hans livsfortelling – og forfatterskap.

Viktige spørsmål

Kort fortalt er utgangspunktet for den nye boka erfaringer fra et yrkesliv i offentlig forvaltning. Skal vi tro Genberg, er det en til tider frustrerende tilværelse, fylt av meningsløse oppgaver, ufornuftig bruk av tid og et konstant spill om posisjonering og status.

Han stiller viktige spørsmål både direkte og indirekte, og kommer med fint formulerte betraktninger. Samtidig som han utviser en tydelighet om egne opplevelser, er det også rom for subjektiv forståelse og fortolkning.

I enda større grad enn tidligere ligger det en oppfordring til refleksjon i teksten. Tekstene er ikke like direkte og såre som i de to første bøkene hans.

En av styrkene i Genbergs lyrikk er at han har en evne til å skape gjenkjennelige språkbilder som skaper en nærhet til det beskrevne, det være seg ting, situasjoner eller følelser. Det fortsetter han med i sin nye bok, som er skrevet i samme form som de foregående – dog med en annen tilnærming og større lekenhet. Han viser en utvikling, både på godt og vondt.

Utfordringa med den nye boka er at den er vanskeligere å få tak på enn de to første. Det skyldes både en større språklig kompleksitet og et mindre følelsesladd tema.

Tidvis slås det inn noen åpne dører i forhold til avsløringer om arbeidslivets natur, men Genberg ordlegger dem fint. Den språklige kreativiteten syder, og et ord som «nærleiksdysleksi» er herlig krydder.

Provoserer ikke

Genberg beskriver sitt forhold til yrkeslivet som lunkent, og at dens snarlige slutt blir en lettelse. I boka beskriver han den indre kampen for å finne en mening i tilværelsen i yrkeslivet. Det er ikke alltid like enkelt. Kontrastene mellom det ørkesløse arbeidet og det livsbejaende privatlivet skaper en interessant spenning.

Heldigvis faller han ikke for fristelsen å gjøre seg til et offer, men eier sin egen historie.

Det han beskriver fra det moderne arbeidslivet – spesielt det man kan kalle et konstant møte- og kurs-limbo – er det nok mange som kan kjenne seg igjen i. Derfor er dette en høyst relevant historie for mange av oss, enten man er enige i betraktningene eller ei. Jeg vil anta at de fleste leserne vil havne i den første kategorien.

For kritikken Genberg kommer med er balansert, men samtidig ikke særlig provoserende. Det leder til et spørsmål om det er nok spenning og dramatikk i fortellinga. Kunne han ha svingt enda hardere med pisken? Svaret på det er nok «ja».

Etter å ha lest boka to ganger, må jeg innrømme at ikke alt festet seg like sterkt som i Genbergs to første bøker – som virkelig har satt spor. Ikke at «Og prosjektene skal bleikne» er en bok du forholder deg likegyldig til, den mangler bare litt intensitet. Og det er på sitt mest nære og intense libyggen er i sitt ess.

Til syvende og sist vendes det alltid tilbake til sauene – symbolet på det enkle, det gode og det betydningsfulle. Det Genberg i sannhet bringer til bordet er en tanke om størst av alt er kjærligheten. Det heter seg at man tukter den man elsker. Det burde forfatteren også gjort for dem og det han ikke elsker. Da hadde boka – som tross alt har mange gode sider – blitt enda et hakk hvassere.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken