Da Hurtigruta gikk

: FOTO: BJØRN TORE NESS

: FOTO: BJØRN TORE NESS Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I over 125 år har hurtigruteskipene trosset vær og vind på sine daglige turer langs norskekysten. At hurtigruta kom og gikk, var noe man bestandig kunne stole på.

Kjærligheten til skipene og synet på sjødyktighet var i høyeste grad til stede da Halvdan Sivertsen skrev og framførte den populære visa «Bare Hurtigruta går». Sangen handler om at de kjære båtene var ustoppelige på sin ferd mellom Bergen og Kirkenes. Uansett vær, så kom det et hurtigruteskip – enten på «sør» eller på «nord» som det sies langs leia. Sivertsen sang om uværet som stoppet all aktivitet – med unntatt av hurtigruta.

Slik er det ikke lenger. I alle fall ikke sør for Bodø. Da koronaen gjorde sitt inntok i mars, stoppet også hurtigruta. De daglige passeringene er et savn for mange, både for folk som har sett på hurtigruta som en kjær venn og for dem som har benyttet transporttilbudet, enten som passasjer eller som avsender av gods.

I min oppvekst var de svarte hurtigruteskipene et kjærkomment syn på Lekafjorden. Klokka 19.15 kom sørgående og klokka 22.30 kunne du se akterstavnen på nordgående. Jeg husker hvor imponerende det var at enkelte av de voksne til enhver tid visste hvilken båt som passerte. Alle båtene hadde en eller flere detaljer som ble gjenkjent.

Selv kunne jeg navnene Erling Jarl, Ragnvald Jarl, Midnatsol, Lofoten, Kong Olav – for å nevne noen. Sistnevnte var forresten den eneste jeg kjente igjen – uten at jeg i dag husker hvorfor.

Jeg husker også så altfor godt da Sanct Svithun forliste på Folda en oktoberkveld i 1962. Det var en tragedie som brente seg fast i en tiårings sinn. Det var utenkelig at noe slikt kunne skje med et hurtigruteskip.

Som voksen har jeg fortsatt hatt et godt forhold til skipene som etter hvert har fått mer preg av moderne cruiseskip enn det den forrige generasjonen av skip hadde. Fra hytta har jeg kunnet følge med trafikken langs skipsleia, og hurtigruta har bestandig vært til å stole på. Det har nesten vært slik at man har kunnet stille klokka etter sørgående.

«Verdens vakreste sjøreise» samlet store mengder tv-seere da vi i 2011 fikk være med på turen fra Bergen til Kirkenes – minutt for minutt. Da fikk vi først og fremst servert vakker natur, men også et folkeliv som viste mer enn noe annet enn at hurtigruta er en livsform som betyr mye, spesielt for folk som bor langs kysten.

En bedre turist- og norgesreklame var det ikke mulig å lage.

Nå stamper Hurtigruten som selskap i motvind, i den grad man kan bruke et slik sjømannsbegrep når nesten alle båtene ligger i opplag. Det har vært mye negativt fokus det siste halve året. Da Norge stengte nesten all virksomhet 12. mars, ble alle skipene, med unntak av to, lagt i opplag. I løpet av et par uker ble nesten 3.000 ansatte i selskapet permitterte. Passasjerene ble borte og bare transporten av gods mellom Bodø og Kirkenes på opprettholdt med to avganger i uka.

Så kom koronautbruddet på «cruiseskipet» Roald Amundsen. Ledelsens håndtering av situasjonen framsto som meget kritikkverdig og selskapets omdømme falt som en stein.

I noen uker i sommer ble trafikken opprettholdt med fire ukentlige avganger i hver retning. Båter som normalt ville ha hatt over 600 passasjerer om bord, kjørte med bare en liten andel personer med på ferden. For et par uker siden ble det på nytt kuttet i tilbudet. Igjen er det bare to skip som trafikkerer strekninga mellom Bodø og Kirkenes, primært for å sørge for at varer og gods kommer fram til steder langt unna hovedveger og jernbane.

Selv om anløpene sør for Bodø er kuttet ut, mottar Hurtigruten likevel 850 millioner kroner i året i tilskudd fra staten. Det har ført til sterke reaksjoner fra de delene av kysten som har mistet tilbudet. Det hevdes at når staten bidrar med det samme beløpet, uansett omfang, så må tilbudet opprettholdes tilnærmet så godt som mulig. Et redusert tilbud med samme økonomiske tilskudd, betyr gode tall for utenlandske kapitalinteresser.

Det er nemlig lenge siden hurtigruteskipene ble eid av regionale dampskipsselskap. Nå er det et britisk kapitalfond og et holdingselskap fra Luxembourg som er sterkt inne på eiersida – med superkapitalistene Trygve Hegnar og Petter Stordalen som norske interessenter.

Så får vi bare vente på at livet blir normalt igjen – uansett hvor lang tid det vil ta. Da vil vi forhåpentligvis igjen kunne stille klokka etter hurtigruta på Lekafjorden – på «sør».

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken