(Nidaros)

30. juni 2020 er en dag Snorre André Pedersen aldri kommer til å glemme.

Han hadde i et par måneder kjent på at han var veldig sliten og han oppdaget blod i avføringen.

Han hadde mistanke om at det var kreft, men håpet i det lengste at problemene skyldtes stress eller magesår.

Så ble Snorre André «jaget» til legen av samboeren i mars, men på grunn av nedstengningen av landet ble alt av undersøkelser utsatt.

Da St. Olavs hospital endelig åpnet for pasienter som dette igjen, var Pedersen blant de første i køa, og en koloskopi ble gjennomført.

– Det startet egentlig veldig bra. Legen sa at alt så fint ut og at han ikke kunne se noe. Så plutselig sa han «oi» og fant en svulst på størrelse med en grapefrukt som sperret tykktarmen. Da ble verden litt annerledes, sier 46-åringen.

– Legen så meg i øynene og sa: Du har kreft, men det visste du sikkert.

Da verden kollapset

Han forteller at han holdt maska inne på legekontoret, men at han brøt sammen da han rundet hjørnet til parkeringsplassen.

– Da kollapset verden min, sier 46-åringen.

Han ble hentet av samboeren og de dro hjem. Fra sykehuset gikk turen rett i senga, og til det han omtaler som noen «obligatoriske» timer hvor han syntes syns på seg selv.

– Jeg dro hjem og gråt i senga. Jeg følte på at livet var veldig urettferdig og jeg var redd, sier han.

Men 46-åringen ville ikke la seg knekke, tørket tårene og kom seg på beina igjen.

– Det var de timene jeg kunne tillate meg selv å være redd. Så var det bare å børste av seg og stå oppreist for datteren vår.

Han forteller at videre konsultasjoner med legen opplevdes tungt og at det var mye å ta inn over seg.

– Du klarer ikke fordøye det der og da. Man er egentlig bare i en sånn kaotisk tåke der man fokuserer på å se rett fram og klare å gå beint. Det tar en tid før det siger inn og man innser realiteten av hva man har i kroppen.

Tre uker senere gjennomgikk han en operasjon hvor alle lymfeknutene i magen, i tillegg til 85 prosent av tykktarmen, ble fjernet.

Fordi han var på stadium tre, måtte han også gjennom cellegift.

– Pappa er glad i henne

Nå er Snorre André Pedersen på kontroll hver sjette måned. Neste sjekk er i februar. Da får han vite om kreften har kommet tilbake eller ikke.

– Det som er spesielt og magisk med kreften, er at den er individuell for alle. Om den kommer tilbake, så er spørsmålet om den kommer tilbake i det jeg har igjen av tarmen, eller om den for eksempel kommer i levra eller lungene. Det er vel det som avgjør hvor langt liv jeg vil få.

Om han vil dø av kreften eller med kreften, det vet verken han eller legene hans.

Prognosene sier at det er 60 prosent sjanse for at han vil overleve.

– Det ligger tre kort på bordet. To av dem er et langt liv, ett er døden, sier 46-åringen.

Til tross for prognosene, tenker han lite på døden. Men tanken på at datteren kan vokse opp uten en far, er vond.

– Det som bekymrer meg, er at jeg ikke kan være her for datteren min om jeg skulle dø. At jeg ikke kan være her og passe på henne, sier han og tilføyer:

– Uansett om jeg dør om ett år av kreft eller om 50 år av alderdom, så skal datteren min vite at pappa er glad i henne.

– Har blitt følsom

Snorre André Pedersen har jobbet på sjøen i 14 år og har reist både innenriks og utenriks med Hurtigruten.

Det er en jobb han nå må gi opp, blant annet fordi cellegiften har gjort kroppen hans for svak til å kunne gjennomføre obligatoriske røykdykkingskurs.

At kroppen hans har forandret seg, det kjenner han godt på.

– Noe av det som gjør det vanskelig å ha kreft, er at jeg ikke er den samme personen jeg var for ett år og fire måneder siden. Det er ikke meg lenger og det er liksom tatt fra meg. Nå må jeg finne en ny måte å være på og en ny måte å leve på.

Blant annet har han nerveskader i føtter og hender og han har en begynnende beinskjørhet, i tillegg til at han opplever fatigue i hverdagen.

– Alt det som hører med kreften, har jeg fått. Da må man bare forholde seg til det. Jeg kan ikke ha ambisjoner om å komme meg tilbake til den jeg var, da blir jeg bare deppa og lei meg. Jeg må heller bygge et nytt liv rundt den jeg er nå, sier han.

– Føler du at kreften har forandret deg som person?

– Jeg har blitt mer følsom og sensitiv. Også har jeg blitt roligere, sier samboeren min. Jeg stresser ikke så mye og tar ting som det kommer, sier han.

I tillegg til at han føler at han har forandret seg, har han også merket at folk oppfører seg annerledes mot ham.

– Det er frustrerende, egentlig. Jeg er jo fortsatt meg. I starten føltes det som at det var begravelse hver gang jeg møtte familier og venner. Det var mye fokus på kreft, sier han.

Innenfor husets fire vegger, snakkes det om sykdommen, men ordet kreft nevnes aldri.

– Det legger vi fra oss på trappa, sier han og tilføyer at venner som har spørsmål, heller kan kontakte ham på telefonen.

Spørsmålet «hvordan går det?», mener han er litt vanskelig å svare ærlig på.

– De vil jo ikke ha det vanskelige svaret, og da må jeg svare overfladisk. «Jo, jeg har det bra», sier jeg, selv om jeg ikke har det så bra.

– Om du tenker deg om, så er det ingen med kreft som har det bra. Det er ingen som tenker at livet er supert og tenker «yes, nå skal jeg dø».

«Kjenner du pappa kysse deg nå?»

Da Snorre André fikk den forferdelige beskjeden i juni i fjor, bestemte han og samboeren seg for å være ærlige med datteren deres som nå er 7 år gammel. Men samtidig ønsket de ikke å skremme henne.

De fortalte henne at «pappas celler er blitt syke», men unnlot å fortelle at han kunne dø av det.

– Men så fikk hun høre på skolen at dette potensielt kan ta fra henne pappaen. Da måtte vi forholde oss til det, sier Snorre André.

– For min del har dette gjort at jeg er veldig bevisst på å hele tiden fortelle henne at jeg elsker henne og jeg passer på at jeg alltid går inn på rommet hennes og sier det til henne før jeg legger meg for å sove, sier han.

Rundt håndleddet har Snorre André to armbånd. Ett med teksten «fuck cancer» og ett med teksten «jeg er her nå».

Sistnevnte er selv-designet for å fokusere på nuet.

– Datteren min begynte å gi uttrykk for redsel for at jeg skulle dø. Jeg kunne ikke lyve til henne, men ville heller fokusere på at jeg er her nå. Det handler om at man ikke kan fokusere på hva som kan skje og hva framtiden kan bringe, og men heller på at «kjenner du at pappa har deg på fanget, kjenner du at pappa kysser deg og klemmer deg nå», forklarer han.

– Sjekk deg

Datteren er også motivasjonen til å fortsette kampen mot kreften.

– Jeg skjønner veldig godt de som legger seg ned på sofaen og gir opp. Men det har aldri vært et alternativ på grunn av datteren min. Jeg valgte å være åpen om kreften og å prøve å fungere i hverdagen.

Å ha kreft tar ikke bare på fysisk, men også psykisk.

– Hver gang jeg får en dårlig nyhet får jeg innvilget to dager fra samboeren min hvor jeg får synes synd på meg selv og hate livet. Så må jeg riste det av meg, sier Snorre André, som er fornøyd med ordningen.

Han mener det spesielt er to ting menn gjør feil når det kommer til kreft: De prater ikke om sykdommen og de sjekker seg ikke.

– Det er et tåpelig uttrykk, men det er ingen «mannemann» som har lyst å legge seg ned på legebenken og få en finger opp i rektum eller som vil ha et kamera opp i tykktarmen. Terskelen er heller ikke der for å si til kompisene under en fotballkamp at «jeg har fått sjekket prostata og tarmen for kreft». Det sitter langt inne, sier han og mener det bør endre seg.

– En prostatasjekk tar to minutter, en koloskopi tar ti. Ja, det høres forferdelig ut, men hva er alternativet? Vil du heller dø eller gå med en sykdom i kroppen, spør han.

46-åringen påpeker at undersøkelsene bare er en filleting i forhold til ubehaget som venter om man faktisk har kreft.

– Det er som å velge mellom et skrubbsår eller et åpent sår, sier han og tilføyer:

– Det er nok mange menn som enten angrer eller ligger i grava nå fordi de ikke sjekket seg tidligere. Det er ikke flaut og det handler om livet.

– Maskuliniteten er i endring

Distriktsleder Tom Anders Stenbro i Kreftforeningen Midt-Norge er enig med Snorre André Pedersen om at det generelt er for lite åpenhet om kreft blant menn.

– Det er store kjønnsforskjeller uten at vi kan si hva det skyldes. Det handler kanskje litt om tradisjoner og kultur, sier han.

Stenbro og Kreftforeningen kjører nå en kampanjen «Menn snakk om det», hvor menn oppfordres til å snakke om symptomer, sykdommen og senskader.

– Vi vet alle at når det er tøffe og krevende tider, så hjelper det å snakke om det og å få støtte av andre, sier Stenbro.

– Det handler om å lage fellesskap rundt krevende situasjoner. Det ligger en styrke i det, tilføyer distriktslederen.

Han opplever nå en muligens endret trend blant den yngre garde.

– Maskuliniteten er i endring og vi erfarer at den yngre generasjonen av menn har kommet lenger i forhold til å være åpen og snakke om det.

Hvem man deler sine tanker og følelser med er ikke så nøye, så lenge byrden deles, mener han.

– Det handler om åpenhet. Slik ønsker vi å normalisere kreftsykdommen. Vi ønsket at det skal blir færre tabuer rundt blant annet senskader, sier Stenbro og oppfordrer menn til å enten prate med venner, familie, Vardesenteret ved St. Olav eller ta kontakt med en av Kreftforeningens flere tilbud om rådgivere og chat.