«Dæm kjæm nok igjen» sa min far, da vi med tårevåte øyne vinket farvel til de russiske krigsfanger som reiste fra fangeleiren i Lurudalen like etter krigsslutt. De hadde kommet i krøttervogner ca. to år tidligere. Tyske voktere jaget de ut av vognene med staurer og stokker til en brakkeby ca. en kilometer sør for Lurudal.

Nå forlot de Lurudal i personvogner, oppdresset i nye militære klær. Før de drog hadde de tatt oppstilling foran stasjonen. Lederen deres stod i fronten med det røde stasjonsflagget pålimt hammer og sigd. Så sang de den russiske nasjonalsang før de entret toget.

Jeg glemmer ikke denne opplevelsen. Husket da disse skitne og lurvete kroppene ble jaget ut av krøttervognene. Deres opphold på de harde briskene, deres slit i tømmerskogene med minimalt med mat og klær. Deres utrolige produksjon av pynte- og bruksgjenstander som de byttet mot litt mat. Tyskerne i Lurudal tror jeg var litt snillere enn de skulle være, for de tillot oss barna og la fangene bytte til seg litt mat. Fangene var de som hjalp far (baneformann) ved slutten av krigen og reparere jernbanesporet i to kilometer som ble sprengt av norske sabotører. (Skulle stanse transport av soldater fra Nord-Norge).

Nå hadde de startet den lange reisen tilbake til Russland. Lite visste at Stalin sendte de direkte til Sibir. Han godtok ikke at ikke en russisk soldat kjempet til han døde. Det var ikke noe som hette russiske krigsfanger.

Men hva mente far med sin uttalelse «dæm kjæm nok igjen». På besøk?

«Nei», sa far. «Russeran jaga tyskeran ut av Finnmark. I krigsoppgjøret vil de nok gjøre krav på Finnmark». Og det gjorde Stalin, men de to andre sa nei. Stalin fikk i stedet mye av Mellom-Europa.

Men nå leker Putin Stalin. Er Finnmark med i hans langsiktige planer?