De skulle alle sammen hatt en onkel som kunne fortelle dem at julenissen fins

Av

Jeg tror aldri jeg blir lei av å høre ham fortelle historien om julenissen. Den griper meg like mye hver gang.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Vi kan sitte i stua med hvert vårt kaffekrus og prate livlig om løst og fast. Så kommer vi innpå temaet: barndommens jul. Da kan jeg hente fram mange gode minner om uutholdelig venting, hjemmelaget adventskalender og pakker som skulle holdes hemmelig. Bokser med julebakst. Juleselskap og juletrefester med sang rundt juletreet, lek og moro, og godtepose før vi gikk hjem. Mor og far hadde tid til å sette seg ned med hendene i fanget og spille spill med oss ungene. Alt var ikke perfekt. Det kunne være mye kjas og mas, men det er de gode minnene som dominerer.

Han som ellers ikke har vanskelig for å prate, kan bli stille en stund.

«Det var ikke sånn hos oss», sier han. Jula var ikke noe å glede seg til. Med en far som drakk, ble julaften oftest en kveld med bråk og spetakkel. Han var redd. Når det ble snakk om jula på skolen, knøt det seg i magen. Han visste at alt det fine som de andre ungene kunne fortelle om, ikke var noe han kom til å få oppleve. Han gruet til jul. Han hadde for lengst sluttet å tro på julenissen eller engler eller Gud for den sakens skyld. Søndagsskolens Jesus hadde aldri tid når det gjaldt som mest. Når han omsider sovnet julekvelden, var hodeputa våt.

Men denne gutten som nå er blitt en eldre mann, hadde en onkel som forsto tegninga. Han visste at ikke alt var greit.

Denne jula han nå skal fortelle om, fikk han og mora komme til onkel og tante for å feire jul. Utpå kvelden sier onkel til gutten: «Nå, gutten min, skal vi gå bort til vinduet for å se om julenissen kommer.»

Han som for lengst har sluttet å tro på julenissen, nøler. Det kan ikke være sant, tenker han. Onkel tuller sikkert med meg. Men han går likevel bort til vinduet. Han må strekke seg litt opp på tærne for å se ut. Det er mørkt ute. Kanskje er det stjerneklart, kanskje snør det. Men det er vanskelig å se noe som helst. Han ser i hvert fall ingen nisse. Det kommer jo ingen nisse sånn ut av ingenting. Bare sånn helt plutselig? Det har jo aldri skjedd før…

Men plutselig får han se noe. Er det ei rød topplue som stikker fram der ved åpningen av tunnelen? Er det ikke en mann? En mann med rød topplue med dusk? Og han har hvitt skjegg. Det kan han se. Og han bærer på en sekk! Det må jo være selveste julenissen som kommer gående der ute i mørket! Onkel hadde rett! Og julenissen kommer mot huset til onkel! Hit til dem!

Det ble en julaften han aldri kommer til å glemme.

En tid senere. Det er blitt sommer og gutten er igjen på besøk hos onkel. De er ute ved tunnelen. «Kom hit», roper onkel. «Det ligger noe her som julenissen glemte sist han var her.» Nei, nå tuller han visst med meg, tenker gutten. Men det er sant. Der inne ligger det en pakke til ham fra julenissen!

Kaffekrusene er tomme. Han legger en pris snus under overleppa. Jeg må blunke og svelge noen ganger før vi fortsetter praten.

Det finnes så mange unger som gruer seg til jul og som får klump i magen når de tenker på jula som aldri blir noe skikkelig jul. De skulle alle sammen hatt en onkel som kunne fortelle dem at julenissen fins, at julegleden fins! At det finnes lys i åpningen av en tunnel!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken