Gå til sidens hovedinnhold

De svake laksebestandene skal beskyttes

Sjølaksefisker Tomas Sandnes klager over at Miljødirektoratet har kortet inn fisketiden til mange sjølaksefiskere. Dette gjelder dog ikke i Namsenfjorden – hvor det er uendret.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sandnes mener i sitt innlegg at det skal finnes en historisk fordelingsnøkkel til hvor laksen skal høstes. Det er med respekt å melde, bare tull. Både kystfiskerne og elvefiskerne har historisk sett høstet så mye laks de bare klarte, med alle mulige redskaper. Og det har holdt på å gå galt.

En uregulert høstingskultur kan bare vare en kort historisk periode. Erfaringene fra Newfoundland, hvor man klarte å fiske ned verdens største torskebestand i løpet av få år, er et skremmende eksempel på hvordan det kan gå når alle krever sin del av kaka uten å se på det biologiske grunnlaget. Torsken er borte fra Newfoundland-kysten for godt. Da hjelper det fint lite at alle fikk en liten bit av den før den forsvant.

Slik kunne det gått med laksen i Norge også. Men fra 2009 kom heldigvis forvaltningen av laks i Norge inn i et fornuftig spor. Sporet kalles gytebestandsmål og definerer hvor mye laks som skal stå tilbake på elva etter fiskesesongen. Dette målet er forskjellig fra elv til elv, og i Norge forvalter vi laks på bestandsnivå – ettersom de er genetisk forskjellige. I Namsen er gytebestandsmålet 18,6 tonn hunnfisk. Da må det være om lag like mange hannfisk. Om lag 35 - 36 tonn laks skal altså stå i Namsenvassdraget etter at fisket er ferdig i august. Elveeierlaget har ansvaret for at dette målet nås.

Og det ser ut som om det går bra. Namsen er en av de få vassdragene hvor det er rom for å høste såpass mye som man gjør, både i sjø og i elv. I elva er det fisket i snitt 23,3 tonn de siste syv årene, og i sjøen er det fisket om lag 35 tonn årlig. Namsen leverer et høstbart overskudd på 60 tonn. Det kan tyde på at havoverlevelsen ligger på mellom 4 og 5%. Dette er litt høyere en for landet som helhet.

For mange andre bestander av laks, er situasjonen helt annerledes. Hele 884 elver er nå stengt for fiske etter laks og sjøørret fordi det ikke er noe høstbart overskudd eller fordi man ikke vet nok om bestanden. Om man fortsatt tillater et ukritisk sjølaksefiske utenfor disse elvene, risikerer man at de blir utryddet. Det er dette Miljødirektoratets innstramminger handler om. Det strammes inn både i sjø og elv. Dette er Norske Lakseelver enige i er fornuftig, ettersom vi setter laksens biologiske mangfold og enkeltbestandenes overlevelse først. Høsting må komme i annen rekke.

Miljødirektoratets innstilling til sjølaksefiske har tatt utgangspunkt i Vitenskapelig råd for lakseforvaltnings anbefalinger. Rådene er basert på en gjennomgang av alle kyst- og fjordsystemene i Norge og vurderer i hvor stor grad det er fare for å beskatte laks som man ikke vet hvor hører hjemme. Av denne grunn blir ytre kystområder stengt for sjøfiske, mens det i fjordsystemer hvor bestandene i de tilhørende elvene er bærekraftige, fortsatt åpnes for sjølaksefiske med nøter. Det gjelder bl.a. Namsenfjorden, hvor det blir uendret fisketid etter laks i sjøen.

Norske Lakseelver representerer elveeiere og forvaltningslag i 107 elver - deriblant Namsen. Av samfunnsøkonomiske grunner ønsker vi at laksen fanges der den gir størst økonomisk utbytte. Det er i elv. Forskerne har estimert at det er om lag 3750 sportsfiskere som har Namsen som sin hovedelv og 1875 som har den som bielv (Stensland m.fl. 2015). Det anslås i samme rapport et samlet forbruk fra sportsfiskere i løpet av tre sommermåneder på 63,5 MNOK per år i Namsen.

Sjølaksefisket utenfor Namsen tar i snitt 35 tonn per år, og utgjør det største sjølaksefisket i Norge utenom Finnmark. Den samfunnsøkonomiske gevinsten av dette er liten og fordeles på knappe 50 sjølaksefiskere (Nord-Trøndelag som helhet). Det er til sammenligning 420 grunneiere med lakserett i Namsen, så når Sandnes snakker om skjevfordeling av byrdene har han helt rett - bare at skjevfordelingen er ekstremt i favør sjø. I Norge som helhet er det omlag 20 000 rettighetshavere i elv. Disse kan fiske selv, eller selge fiskekort til omlag 80 000 sportsfiskere. Tilsammen høster disse litt mindre laks enn totalt 900 sjølaksefiskere.

Derfor mente vi at det burde bli en innkortning med én uke i begge ender av sesongen i sjøen i Namsenfjorden, slik at man kunne ta ut en større samfunnsøkonomisk gevinst av laksen i Namdalen. I andre fjordsystemer mente vi sjølaksefisket burde stenges av hensyn til de svakeste bestandene.

Altså, først biologi - dernest samfunnsøkonomi.

Kommentarer til denne saken