(Trønderdebatt)

Oppdrettsnæringen i Trøndelag har all grunn til å være fornøyd med Hurdalsplattformen. Den nye regjeringen vil riktignok styrke innsatsen for å sikre mangfold og lokalt eierskap, og ikke minst forsikre seg om at fremtidige tillatelser ikke blir evigvarende, men hovedbudskapet er «videre vekst» til «et voksende verdensmarked».

Det er derimot grunn til å forvente at kapittelet «Fisken er fellesskapets ressurs» får en noe mer blandet mottakelse blant kystsamfunnene som lurer på om fisket i fremtiden vil gi arbeidsplasser lokalt - og blant neste generasjon fiskere.

  • Trønderdebatt analyserer den nye regjeringserklæringen, side for side. Hver dag fremover vil kommentatorer fra Trønderdebatt og våre samarbeidsaviser skrive sine betraktninger med utgangspunkt i et nytt kapittel av Hurdalsplattformen. I dag ser vi på kapittel fire: Fisk.
  • Hurdalsplattformen kan leses her.

Dersom du er ung og drømmer om å slå deg opp som fisker, bør du ha penger, for det er dyrt. Veldig dyrt. Dyrest er det å få seg ei kvote for den minste gruppen fiskefartøy. Tallene taler for seg: I 2009 kostet det 340 000 kroner for tillatelse til å fiske etter torsk med et fartøy på ni meter. I 2017 var prisen femdoblet (!).

Hvem har da råd til å etablere seg som fisker med eget fartøy og kvote? Og hvem har råd til å ta over, når en fisker pensjonerer seg og virket skal gå videre til neste generasjon? I disse tallene ligger mye av svaret på hvorfor rekrutteringen til fiskeryrket går trått i Norge, og at fiskerstanden i Norge eldes. Fra 2004 til 2018 var det en liten økning i andel fiskere mellom 16 - 31 år, men aldersgruppen som øker klart mest er 67-70 år.

I løpet av to knappe tiår er andelen store fiskefartøy som eies av fiskere under 30 år nærmest utradert.

Dette er baksiden ved et mer effektivt og lønnsomt fiske, konsentrert om færre fartøy: Kapital hoper seg opp på færre hender, og gjør terskelen for å komme seg inn mye, mye høyere enn den en gang var. Det er færre hender enn før som kontrollerer fellesskapets ressurser i fisket. Resultatet er dermed ikke bare økt lønnsomhet i fiskerinæringen, men også en aldrende fisker. Og med landinger i færre kystsamfunn enn før.

I fjor felte Riksrevisjonen en hard dom over myndighetenes forvaltning av fiskeripolitikken. Riksrevisjonen mente at «flere sentrale fiskeripolitiske prinsipper i økende grad har blitt utfordret»: De viste blant annet til at eierskapet til fiskefartøyene konsentreres på færre hender, og at størrelsen på fartøyene blir mindre variert. Koblingen mellom tillatelse og fiskefartøy, et viktig «lim» i fiskeripolitikken, er svekket.

Fiskerikapittelet i Hurdalsplattformen nevner ikke Riksrevisjonens kritikk. Målsetningene er likevel et ekko av kritikken:

«For regjeringen står det sentralt å ivareta de distriktspolitiske målsettingene i fiskerilovgivningen om arbeidsplasser og bosettingen i kystsamfunn (…) Regjeringen vil sikre en variert, fiskereid og bærekraftig fiskeflåte som bidrar til at fisken gir økt aktivitet, større verdiskaping og flere helårlige arbeidsplasser i lokalsamfunn langs hele kysten».

Disse målsetningene speiler kystopprøret som har gjort seg gjeldende i store deler av Nord-Norge. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har begge signalisert en ny retning i fiskeripolitikken, og Aps fiskeripolitiske talsperson Cecilie Myrseth lovte til og med i valgkampen å ta kvoter fra trålerne og gi til kystfiskerne.

Men akkurat som i andre politikkområder skal grasrotas og de små lokalsamfunnenes interesser nå balanseres mot en næring med mer konsentrert makt enn før. Så når den nye regjeringen i påfølgende setning skriver at «flåten skal sikres stabile, forutsigbare og gode rammebetingelser», er nøkkelordet her nettopp «forutsigbare». De fleste grep som vi endre makt- og ressursfordelingen i fiskeripolitikken vil jo forutsette en omfordeling av makt og kapital.

Flere har pekt på en pussighet ved Hurdalsplattformen: At politikk de to partiene Senterpartiet og Arbeiderpartiet er enige om, likevel ikke finner veien inn i regjeringserklæringen. Fagbevegelsen har for eksempel revet seg i håret over at dokumentet ikke inneholdt spor av løftet fra både Ap og Sp om å forby innleie som fortrenger faste ansettelser.

En skulle jo tro at en regjering utgått av de to partiene ville presentere en regjeringserklæring der saker de to allerede var enige om, var en selvfølge? Eller?

Så enkelt er det ikke. At to partier er enige reduserer jo ikke behovet for å prioritere. Der partiprogrammene er samledokumenter over alle saker et parti kan tenkes å skulle ta stilling til i en fireårsperiode, er en regjeringserklæring en plan for hva en faktisk vil prioritere. Det er derfor ingen selvfølge at alle punkter Ap og Sp var enige om før valget, faktisk gjennomføres av en regjering utgått av Ap og Sp. Det handler ikke nødvendigvis om løftebrudd, men om kjedelige, politiske realiteter. Du får ikke gjort alt.

Dessuten vedtas et partis politikk på flere plan. Enkelte punkter er det bred enighet om. Andre punkter vedtas fordi ledelsen har lagt prestisje i det. Og andre saker igjen vedtas med knapt flertall som ledd i et grasrotopprør. Det sier seg selv at disse tre «kategoriene» av politiske punkter ikke nødvendigvis behandles likt av en partiledelse i ettertid, når eget partis program skal forvaltes i regjeringsforhandlinger.

Kapittelet om fiskeripolitikk i Hurdalsplattformen kan tyde på at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har hatt én stemme overfor kystsamfunnene som roper på flere faste arbeidsplasser og en mer variert flåte - og en noe mer lavmælt og forutsigbar røst overfor næringsinteressene. Resultatet er et kapittel som trår havet, for å si det slik. Mye skal videreføres, utredes og vurderes, mindre loves konkret.

Først når regjeringens varslede nye kvotemelding kommer, vil kystopprørerne få flere svar på om de er hørt - eller om fiskeren fortsetter å eldes.