Onkelen min var parkeringssjef i Trondheim kommune. På 80-tallet hadde han en mobiltelefon med en tilhørende svær kasse i bilen. Tenk å ha en onkel med noe så rart og ubrukelig som en mobiltelefon!

På 90-tallet så vi med skjevt blikk på de som gikk i byens gater snakkende i en telefon. De kunne da vel ikke være så viktige og travle?

Rundt årtusenskiftet fikk jeg selv motvillig en mobiltelefon. Men på det jevne var den avslått, jeg ville jo ikke være tilgjengelig hele tida. I alle fall ville jeg ikke måtte forholde meg til sms-er i tide og utide.

I dag, vel 20 år senere, føles det som om jeg har vokst opp i en annen tidsalder. Nå er jeg tilgjengelig fra morgen til kveld. Atskillige ganger i løpet av dagen plinger det inn meldinger i ulike kanaler i lomma mi. Det er vanskelig å gjøre seg selv utilgjengelig annet enn når en skal sove.

Og der jeg for 20 år siden fikk tilgang til nyheter ved å oppsøke nyhetssendinger kun få og bestemte tider på dagen, kan jeg nå ubegrenset ganger om dagen oppdatere meg selv ved et kjapt blikk på mobilen.

Forrige uke var jeg på en retreat for menighetsarbeidere. Det innebar fem dager i stillhet. Vi snakket ikke engang med hverandre. Og mobilen var avslått, verden var på mange måter stengt ute.

Første dagen var det utfordrende å ikke skulle sjekke e-post, sms-er og nyheter. Men etter hvert var det faktisk befriende, til og med for meg som har stor interesse av å følge med på det som skjer i verden.

Å enkelt kunne kommunisere med folk og lett få tilgang til all verdens informasjon er åpenbart et gode. Men kan vi ha mistet noe på vegen? Etter en uke i stillhet er jeg ikke i tvil.

Gjennomsnittsnordmannen blir avbrutt ca. 250 ganger daglig. I tillegg avbryter vi oss selv like mye. Hvert andre minutt må altså den stakkars hjernen forholde seg til en avbrytelse og ny informasjon. Forskning viser at hjernen degenereres dersom vi ikke lar den få arbeide tilstrekkelig i fred. Hjernen trenger rett og slett jevnlige pauser av ny input for at vi ikke skal bli dummere.

Da er det kanskje ikke så rart at de smarteste hodene på kloden ofte ikke har smarttelefon, slik som forfatteren av bestselgeren «Sapiens», Yuval Noah Harari, som i intervjuet med Aftenposten i 2020 gjennom sin fasttelefon uttalte at «hvis du virkelig er viktig og mektig, har du ikke smarttelefon». Mens Steve Jobs og de andre produsentene av dippeduttene våre i Silicon Valley ikke engang har gitt dem til sine egne barn.

Kanskje er det fordi de er såpass smarte at de også vet at multitaskinga vår heller ikke gjør oss mer effektive. Tvert imot viser studier at jo mer vi multitasker, jo dårligere jobber vi. Likevel multitasker vi mer enn noen gang, lar oss avbryte mer enn noen gang og fyller hodet vårt med mer informasjon enn noen gang.

Ordet «stillhet» har vel neppe vært viktigere enn i vår tid. I boka «Stillhetens rom» sier teolog og arbeidsveileder Arne Børresen at vi ikke får «tid til å tenke oss om uten stillhet».

Olga Lehmann, forsker ved Institutt for psykisk helse ved NTNU sier til vi.no at «den viktigste fordelen stillhet kan gi, er å gjøre oss mer bevisst på eget følelsesliv». Knapt noe kan vel være viktigere enn å skape rom for bearbeiding av tanker og følelser.

Hver dag blir vi nærmest bombardert med en enorm mengde informasjon. Hvis vi ikke lærer oss å håndtere mengden av ord og budskap vi møtes med, står vi i fare for å miste evnen til kontakt med oss selv og dermed med hverandre. Da blir vi lett overfladiske og uinteressante.

Å enkelt kunne kommunisere med folk og lett få tilgang til all verdens informasjon er åpenbart et gode. Men kan vi ha mistet noe på vegen? Etter en uke i stillhet er jeg ikke i tvil.

Endre Stene, NA-spaltist

Men å søke stillhet er for de aller fleste av oss en krevende øvelse. «Mange mennesker synes stillheten er ubehagelig, og bruker støy til å distrahere seg», fortsetter Lehmann. Når vi er slitne og trenger avkobling, velger vi derfor ofte minste motstands veg. Vi fyller bare på med mer, i stedet for å gi hodet vårt hvile. Den amerikanske filosofen og munken Thomas Merton sier derimot at «selve det faktum at du setter deg stille ned, er en modig handling».

Etter et fornyende møte med stillheten kjenner jeg at jeg ønsker å bli mer modig. Jeg er verken så viktig eller mektig, så smarttelefonen blir nok beholdt. Men bevisste valg om når og hvordan den brukes, vil tjene både meg selv og mine omgivelser.

Og mon tro hva som ville skjedd om Namdalens innbyggere denne våren valgte en passelig dose med hverdagslig tilbaketrekning og stillhet? Etter to år med koronadugnad er vi vant med å gjøre fellesprosjekt. En «stillhetsdugnad» for mindre sykefravær, bedre psykisk helse og flere tilfredse mennesker hadde vært en spennende øvelse.

Med dette er utfordringa gitt.