(Trønderdebatt)

Hurdalsplattformens kapittel om finanspolitikk er en effektiv og kortfattet affære. Og det overordnete budskapet er at regjeringen vil «føre en økonomisk politikk som reduserer de økonomiske, sosiale og geografiske forskjellene i samfunnet, og rapportere på ulikhetsutviklingen årlig».

Dette høres jo ut som noe alle til venstre for Erna Solberg kan enes om. Men skal en dømme ut fra virkemidlene som presenteres i Hurdalsplattformens finanskapittel, kan denne rapporteringen komme til å bli en trist affære. Det står ikke stort i Hurdalsplattformens første kapittel som med troverdighet vil kunne snu en flere tiår lang utvikling der forskjellene i Norge øker.

  • Trønderdebatt analyserer den nye regjeringserklæringen, side for side. Hver dag fremover vil kommentatorer fra Trønderdebatt og våre samarbeidsaviser skrive sine betraktninger med utgangspunkt i et nytt kapittel av Hurdalsplattformen. I dag ser vi på kapittel én: Finanspolitikk.
  • Hurdalsplattformen kan leses her.

Sett fra både Senterpartiets og Arbeiderpartiets ståsted er dette en finanspolitikk de fint kan stå inne for, og som ikke burde overraske noen.

Nei, det som overrasker er at denne forutsigbart sentrumsorienterte tilnærmingen er akkompagnert av en retorikk, og et sett med løfter, som mest av alt minner om Rødt og SV. Varianter av slagordet «Redusere forskjellene mellom folk» har gått igjen over alt. I valgkampen, i uttalelsene fra både Jonas Gahr Støre og nyslått finansminister Trygve Slagsvold Vedum, og i sosiale medier.

En må da nesten tro det er økonomiske forskjeller det siktes til. Og det reiser jo et interessant spørsmål: Tror den nye politiske ledelsen i finansdepartementet egentlig på dette selv? At en videreføring av skattenivået til Erna Solberg etter åtte års borgerlige kutt, kombinert med noen kosmetiske omfordelinger av skattesatser fra lave til høye inntekter og formue, vil snu flere tiårs jevn økning i ulikhet?

Det vi får blir på et vis den økonomiske politikken til Kjell Magne Bondeviks andre regjering, pakket inn i retorikken til Rødt.

Sannheten er jo at det er vanskelig å se for seg hvordan denne politikken, slik den presenteres både i Hurdalsplattformen og i partienes alternative budsjetter, skal kunne redusere forskjeller i et omfang som lar seg måle, for ikke å snakke om å merkes for folk flest.

Siden årtusenskiftet har Høyre styrt Norge i tolv år. I løpet av disse årene har det samlede skatte- og avgiftsnivået i Norge blitt senket med 58,1 milliarder kroner. Hvert steg på veien har Arbeiderpartiet og Senterpartiet kritisert skattekuttene. Arbeiderpartiet har til alt overmål bygget hele valgkampbudskap rundt høyresidens skattekutt.

Men nå er visst skattenivået riktig likevel? En må jo konkludere slik, av at Støre og Vedums regjering har tenkt å la forrige statsminister bestemme skattenivået her i landet.

På et tidspunkt blir det naturlig å spørre seg selv hvor lenge en slik utvikling vil vedvare før også de mest moderate sosialdemokrater mener at skattene faktisk bør opp. Det er en rar naturlov i norsk politikk at Høyre senker skattene for evigheten, mens Arbeiderpartiet stort sett lar kuttene bestå. Akkurat nå virker skattenivået i Norge å være helt utdefinert fra politisk debatt styringspartiene imellom. Og det er jo litt rart, med tanke på at de samme partiene til med rette bekymrer seg, med dype rynker i panna, over hvordan vi skal finansiere velferden vår i fremtiden.

Det er ikke noe galt i å love at det samlete skatte- og avgiftsnivået skal forbli uendret. Mange velgere ønsker seg nettopp denne forutsigbarheten, og etter alt å dømme gjør det store flertall av Arbeiderpartiets og Senterpartiets velgere det. I hvert fall synes de å tenke det selv, og spesielt i Arbeiderpartiet var det mange som pekte på løftene om milliarder i skatteøkning som en årsak til valgnederlaget i 2017. Det pussige er at det i lang tid er skapt et inntrykk av at forskjellene mellom folk skal ned, uten at det er mulig å se i regjeringsplattformens finanskapittel hva som er planen for å faktisk få det til.

I Norge har vi en ren forskjellsfabrikk som kalles «boligmarkedet». Den er en oppvisning i hva slags urettferdighet og ufornuft som oppstår om politikken abdiserer i tiår etter tiår. I Norge gjør du et dumt valg om du investerer penger i produktiv næringsvirksomhet fremfor eiendom. Skattesystemet vårt belønner eiendomsspekulasjon fremfor verdiskaping. Dette driver i sin tur prisene opp for alle, slik at også vanlige familier må ta opp millioner i lån for å eie en vanlig bolig som kun gir avkastning dersom den helt ufornuftige subsidieringen av boligmarkedet vedvarer.

Siden et flertall av velgerne er knyttet sammen i dette skjebnefellesskapet av alt for høy privat gjeld, et kunstig lavt rentenivå og selveierboligens nærmest mytologisk-religiøse status i norsk politikk, tør ingen politikere å gjennomføre det nesten alle økonomer anbefaler: Å skattlegge eiendom langt hardere for å dempe prisveksten og drive investeringer over i produktiv virksomhet, slik at prisutviklingen for boliger blir noe flere har råd til å henge med på.

Dette, blant mye annet, kommer ikke den nye regjeringen til å gjøre særlig med, skal en lese ut fra de konkrete politiske virkemidlene regjeringen lover i finanspolitikken. Det skal i rettferdighetens navn sies at den viktigste utjevningsordningen i Norge aldri har vært skattesystemet. Det er først og fremst i velferden og i lønnsdannelsen at de små forskjellene vi alle er så glade i , skapes. Dermed får en for regjeringens egen del håpe at det ligger kraftfulle tiltak andre steder i regjeringsplattformen. For etter alt å dømme vil forskjellene i Norge dermed fortsette å øke, basert på den varslede finanspolitikken alene.

Det overraskende er ikke innretningen på den nye regjeringens finanspolitikk. Den burde ikke overraske noen. Det overraskende er at den sentrumsorienterte politikken selges som mer ambisiøs enn den egentlig er. En fin overskrift er ikke nok til å redusere forskjeller.