– Pappa, komfyrvifta virker ikke. Den bare brummer og durer, ropte 16-åringen bekymret fra kjøkkenet innhyllet i osen fra godt stekt bacon, mens røykvarsleren i gangen hylte om hjelp.

En brukket negl og to skrubbsår senere, du må jo ha innbruddsverktøy for å åpne lokket på røykvarsleren, ble det ørens lyd å få.

– Hva sa du, brølte jeg, tilnærmet døv på det venstre øret av flyalarmen.

– Vifta er død, viftet en stekespade inni røyken.

Konstruksjonen på veggen ristet i de siste krampetrekningene før den tok kvelden. Etter 30 år med stekeos og andre uhumskheter hadde vifta, med det klingende navnet Husqvarna Monsun, trukket sitt siste sukk. Jeg forbannet søta bror som innbilte seg at det var bare å hive seg på elektronikkbransjen i 1960-åra etter å ha produsert musketter og motorsykler siden 1689.

Og hvordan i regnskogen de fant på navnet Monsun framstår fortsatt som en gåte. Ifølge oppslagsverk er monsunen en av de store vindene som feier rundt jorda. «Tradisjonelt definert som en sesongmessig reversering av vinden fulgt av tilsvarende endring i nedbøren».

Det der med sesongmessig og reversering kan vi skrive under på.

Monsunen på veggen fungerte delvis på trinn en og to. Trinn tre ble aldri forsøkt da vibrasjonene fikk det til å klirre i porselenet – på stua, men overskapet slamret som om det var et poltergeist på innsida. Andre ganger ulte den som et jetfly og sugde tak i alt av løsøre og grytekluter med stor kraft.

Mest vanlig var det at et lite lavtrykk fra vest fikk tåka til å legge seg over store deler av huset når monsunen reverserte. Ekstra ille ble det da trekken på vår trofaste Jøtul 602 sto helt åpen, da dro den stekeosen fra komfyren ned på gulvet, bortover kjøkkenet og opp i pipa uansett trinn på vifta.

Nå tror du sikkert at vi må stå med palmeblader og vifte ribbelukta ut gjennom husmorvinduet. Men der tar du feil. Hun som titulerer rommet som «mitt kjøkken, bare mitt» hadde nok ant ugler svevende når monsunen blåser. Hun hadde tidligere i år alliert seg med en herværende elektronikkjede og bestilt en ny.

Tilfeldighetene ville at leveransen ankom residensen et par uker før monsunen stilnet av. Og gjemt i diger pappkasse under vidunderet. I svart glass og rustfritt stål. Etter riving av overskap, med påfølgende flis i fingeren og svettetokter av å løfte dyret opp på veggen, var alt klart for oppstart. Nesten.

Skepsisen steg da jeg oppdaget at det var en svenske fra Electrolux som hang på veggen og selvfølgelig var det ingen avtrekksslange i esken. Men det var like greit. For dem som i sin tid monterte monsunen hadde glatt oversett plasseringa av hullet i veggen. Ute av syne og sinn i det nå manglende overskapet og det var ikke teknisk mulig å koble til noe som helst.

Nå skal jeg ut og kjøpe meg bajonettsag slik at inneklimaet kanskje blir noe bedre enn London-smogen. Og den saga blir garantert ikke fra Elektrolux AEG Husqvarna.