Gå til sidens hovedinnhold

Den vanskelige samfunnshussaken

Engasjementet i saken om samfunnshuset har vært enormt – og er det fortsatt. Som ordfører vil jeg gjerne understreke at denne saken er svært vanskelig – for samtlige kommunestyrerepresentanter.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det har vært en bevissthet om at noe måtte gjøres med samfunnshuset helt siden 1997. Men ingenting er blitt gjort. Nå er tida der at ikke enda et kommunestyre bør skyve saken framom seg. Det ble rett og slett dagens kommunestyre sitt lodd og ansvar å bestemme om bygget skal rehabiliteres eller saneres.

Selv hadde jeg virkelig håpt på at kommunedirektøren ville ha konkludert med at i alle fall ett av rehabiliteringsalternativene ville komme økonomisk akseptabelt ut i pris. Fordi at bygget er i NB!-registeret, fordi det har nasjonal interesse, fordi det har sentral beliggenhet i bystrukturen og en helt særpreget og tidstypisk gjenreisingsarkitektur. Fordi vi i kommunestyret vet at vi bør ta vare på samfunnshuset. Den langvarige og grundige jobbingen med saken gjør at vi kjenner svært godt til byggets kulturminneverdi og det faktum at bygget kanskje kan bli fredet.

Det var derfor med sterk ulyst jeg tok inn over meg det klinkende klare rådet kommunedirektøren ga til kommunestyret. For den tekniske tilstanden til bygget er slik at begge de vurderte rehabiliteringsalternativene (enten av hele bygget eller av den delen som ligger mot Festplassen) er for risikable – teknisk og økonomisk. Begge alternativene er mulig å gjennomføre, men risikoen for økonomisk sprekk er overhengende. Tallene som ble presentert i saken er det rehabiliteringsalternativene minst vil koste. Risikoen for at det blir enda dyrere er svært stor.

Og det er en gang slik at en kommunestyrerepresentant må ta et helhetlig ansvar. For kommunens økonomi, for gode kommunale tjenester, for god utvikling i hele kommunen.

Da jeg i 2014 sa ja til å være ordførerkandidat for Namsos Arbeiderparti, var Namsos kommune sin økonomi så dårlig at valgprogrammet stort sett bare lovte en ting – å få kontroll på kommunens økonomi. Det avtroppende kommunestyret begynte heldigvis jobben, så da jeg ble ordfører høsten 2015, var retningen satt. Vi fortsatte jobben, og ved inngangen til ny kommune i 2019-2020, hadde vi et solid disposisjonsfond. Det er ikke det samme som at vi har rygg til å bære hva som helst.

Når et stort flertall i kommunestyret fant det umulig å gå imot kommunedirektørens konklusjon, var det fordi en økonomisk sprekk ved en eventuell rehabilitering av samfunnshuset selvsagt vil gå ut over andre ting. Ikke bare andre viktige ønskede investeringer som f.eks. hall på Bangsund, framtidige helse- og omsorgsbygg, ny ungdomsskole, kulturskole og ev. flytting av relevante aktiviteter til campus-området. Det vil være kostnadsdrivende på driftsutgiftene også. Minst vel seks millioner kroner mer ved full rehabilitering (før en eventuell kostnadssprekk).

Så har selvsagt både jeg og andre lagt merke til at en del av forkjemperne for rehabilitering av samfunnshuset avviser de økonomiske beregningene som ligger i saken. Da har jeg mer sansen for de som erkjenner at det blir dyrt, men som sier at «alt ikke kan måles i penger». For det er jeg helt enig i. Men det store flertallet i kommunestyret landet på at vi ikke tør verken å tro eller å håpe på at det går bra å se bort fra faren for en fundamental økonomisk sprekk. For om det går slik, vil det gå utover så utrolig mye annet.

Apropos stemmegivningen i saken i kommunestyret: Det stemmer ikke at 30 var for sanering og 11 for rehabilitering. Blant de 11 som ikke stemte med flertallet, var det bare tre som stemte for bevaring av samfunnshuset: Venstres ene og MDGs ene representant – samt Gunnar Hojem. Et forslag som innebar å bestille en analyse av hva en mest mulig varsom rehabilitering kan komme til å koste fikk fem stemmer (MDG, Rødt, Hojem og to fra Ap). Men det var bare ett forslag som fikk alle 11 mindretallsstemmene (2 av 3 fra SV, 2 av 17 fra Ap, 1 av 4 fra H, Rødt (1), MDG (1), FrP (2), V (1) og Hojem). Dette forslaget innebar å vente med avgjørelsen om samfunnshuset til kommunestyret har behandlet ny sentrumsplan og fått avstemt avklaringer om Campus Namdal.

Det har heller ikke kommet tydelig fram i debatten at det vil være betydelige rivearbeider – og -kostnader også ved eventuell rehabilitering av samfunnshuset. Asbest og andre miljøfarlige materialer må fjernes ved en eventuell rehabilitering av bygget også.

Til slutt vil jeg gjerne understreke at vi som er folkevalgte selvsagt må respektere en eventuell fredning av samfunnshuset. Utfordringen med en eventuell fredning er likevel at det ikke følger noen eksterne penger å snakke om med et slikt vedtak. Det er Namsos kommune som får regninga. Trine Fagerhaug sa det i kommunestyret: «Det burde følge fullfinansiering med eventuelle vernevedtak.» Men det gjør det altså dessverre ikke.

Jeg ser også at enkelte spekulerer i at det – dersom dagens samfunnshus blir revet – kan settes opp et bygg med lik fasade som i dag. Ja, det kan det! Om det er det innbyggerne i Namsos ønsker seg den dagen det er klart hva et bygg på den flotte sentrumstomta skal romme, så både kan og bør vi gjøre nettopp det.

Kommentarer til denne saken