Gå til sidens hovedinnhold

Den verste tiden for naturelskere er nå

Vi kritiserer ofte andre land, særlig land i Afrika, for å bedrive trofejakt hvor rike idioter renner rundt og styrker sitt skada ego ved å drepe dyr og skryte av det store farlige dyret de har drept ved å posere med et lykkelig, stolt smil ved siden av et trist, vondt, blodig syn.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det man ikke tenker over, er at det er like triste bilder som dukker opp her i landets aviser hvor stolte, lykkelige jegere poserer ved siden av det som for mange er det samme synet: Et trist, vondt, blodig syn.

Det siste året har det virket som at media har fått sponsormidler fra NJFF for å fremme og ufarliggjøre synet på å drepe dyr i norsk natur. Stadig vekk ser vi artikler hvor lykkelige jegere forteller hvor herlig det er å nyte natur når de er ute og dreper, ikke minst er det kjempeviktig å skyve fram at drapslysten hos kvinner og jenter i det siste virkelig har skutt fart. Og om du rygger over ordet «dreper» så er det nøyaktig det de gjør der ute. Ellers blir det vanskelig å få en elg ned i fryseren.

La oss se litt på noen tall fra offentlige sider.

Facebook er et bra sted for de som ønsker å dele sin interesse. Et sosialt faktum.

Hvor mange hobbynaturfotografer det faktisk finnes i Norge er det ingen oversikt over. Likevel er det grunn til å anta at de som liker å nyte naturen uten våpen i hånd, er langt flere enn de få som har bestått jegerprøven eller er i registeret, i et land på over 5,328 millioner innbyggere. Da er det en veldig liten prosent som får fremme sitt syn på naturen i media mens vi som elsker naturen med alle dens levende skapninger må snu oss vekk i avsky hver gang de blodige trofebildene begynner å dukke opp i nettavisene.

Hvorfor denne trangen til å skryte over at du har vært ute i naturen og drept noe? Hvorfor anse det som en bragd? Bragden ligger i å komme nær nok til å få et nydelig bilde for deretter å skyte med kamera og la dyret leve videre så andre kan få den samme opplevelsen gang på gang. Vi lever i en opplyst tid. Vi lever ikke engang i en tid hvor man må sulte. Begrepet «matauk» har blitt byttet ut med «tradisjon» som de få jegerne nå tviholder på, og de får god hjelp av visse politikere som ikke vet hva de gjør, men de gjør det for å komme i media, selv om lua fyker av når de prøver å skyte på «ting» (sitat Bollestad).

I 1850 forsøkte staten å utrydde alt av rovdyr for å ha hjorteviltet for seg selv i skogen. Det er ikke langt unna at jegerinteresserte lykkes med det samme med god hjelp av sauenæringa i dag, for «bestandsmål» på rovdyr satt av regjeringa er for noen ment som makstak, og ikke et minimumskrav for å hjelpe hardt belasta stammer i å overleve innenfor norskegrensa. «Tradisjonen» i å gå ut i naturen og nyte å drepe ville dyr tar kverken på våre rødlista rovdyr, jegerne sørger for å kvitte seg med konkurrenten og da blir jo overskuddet enda større, selv om det blir latterlig i forhold til at en ulveflokk tar maks 150 elger i året og jegerne med alle juksemidler på sin side dreper rundt 30 000 elger pr år. Hvor mye større kan grådigheta bli? Og dette er det Norske svaret på canned hunting – å drepe konkurrenten for å få mer av «overskuddet» selv.

Det misbrukte begrepet «forvaltning» ville naturen også glatt tatt seg av om den fikk tre-fire år på seg til å gjenopprette skadene vi mennesker har påført den. Om planetens alder var ei klokke, har ikke vi vært her lenger enn ett minutt… Det finnes faktisk ikke en eneste form for forvaltning for naturens egen skyld. Det handler om egoisme, grådighet, utnyttelse og til tider drapslyst – noe annet kan man ikke kalle det når man ser brave, smilende revetrofejegere med veggen full av friske, drepte rever. Vi har drept så mange ryper og harer at reven ble en konkurrent, så den må vekk så vi kan fortsette å drepe flere ryper og harer?

Det siste argumentet til jegerne – å ta med seg barna ut i skogen for å vise hvor maten kommer fra når det skal drepes middag – faller grundig bort da det ikke er realiteten i dag. 4 prosent av pattedyrene lever fritt i naturen. 36 prosent av pattedyrene er menneskene. Resten står i bås og binge, så hvis foreldrene vil at ungene skal se hvor maten kommer fra, bør de ta en familieutflukt til nærmeste slakteri. Men sørg for at slakteriet har glassvegger da. Vi vil jo ikke skjule noe for offentligheten, vil vi vel…?

For øvrig er det ikke kjøttindustrien som produserer hovedtyngden av maten i Norge, selv om Sp og andre med skylapper forsøker å innbille oss det. Og inntil den realiteten har sunket inn, oppfordrer jeg media til å kutte ut å fremme gøydreping i skogen og la trofejegerne få fram sine vemmelige trofebilder av sine drepte bragder. De er ikke stort bedre enn rike feite hæslige idioter som betaler for canned hunting i Afrika, noe som normale mennesker er enige i er en styggedom.