I går kveld var vi på besøk hos en familie med små barn. Mora sa hun var så glad for at det for henne var det uproblematisk å levere det yngste barnet i barnehagen. Barnet likte å komme i barnehagen, der hun tydeligvis var «sjefen», men var samtidig veldig glad når hun ble hentet på ettermiddagen. Men det var ikke like enkelt for alle mødre, sa hun. Ved levering om morgenen var det mange skrik fra barn som ikke ville at mor/far skulle forlate dem.

Da jeg var to år, fikk jeg blindtarmbetennelse. Det ble togtur til Levanger. Ved ankomst til sykehuset, kom en sykesøster og rev meg ut av armene til far. Det fortelles at jeg hylene og skreik. Men til ingen nytte.

Denne opplevelse ga meg en psykisk knekk, som jeg fikk slite med resten av livet. Husker at det var umulig å få meg inn på steder der folk gikk i hvite klær. Nektet blant annet å gå til frisøren. Det ble mye angst. Klaustrofobi og avhengighetsangst. Da jeg som gutt lærte meg å sykle, måtte min to år eldre søster sitte bak.

Har vi stor nok respekt for kjærligheten? De sterke bånd – spesielt mellom mor og barn? Disse bånd kan mange ganger være skjøre og sårbare. Gener er så forskjellige.

Men så er det blitt slik at begge foreldre må jobbe for å kunne betale alle regninger. Det er da jeg spør: Hvilke regninger? Ei dame, som jobbet hos oss, gikk over i 50 prosent stilling da hun hadde barn i barnehagen. Jobbet annenhver dag. Hun fortalte at det fungerte ganske bra. Da visste barnet at når hun måtte i barnehagen, så var mor heime igjen i morgen.

Nå vet jeg at jeg terger på meg en masse fedre og mødre. Spesielt de røde mener at alle barn skal/bør i barnehagen. Hvorfor? spør jeg. Jo, de lærer å hilse, takke, holde orden, omgås andre mennesker, og ikke kaste søppel i naturen. Må innrømme det er sjelden jeg ser noe av denne lærdommen. Tror mor/far er vel så gode lærere i så måte. Og morskjærligheten er det ingen som kan erstatte. Hvilken mor i naturen forlater barnet sitt?