Journalistkollega Jonas Holberg var mildt sagt offensiv i språkbruken denne fredags ettermiddagen. Som spiller på Innherred FK var han både nervøs og spent før kampen mot Beitstad påfølgende dag. For vinneren av det oppgjøret skulle få møte storebror Steinkjer i Trøndersk mesterskap.

Og Holberg stoppet ikke med å plassere et eventuelt møte mellom Innherred og Steinkjer på topp i den lokale fotballhistorien. For også om «storkampen» på Beitstad stadion påfølgende dag var det heller ingen tvil i hans sinn:

«Der blir det folkefest. Det kommer til å bli «tjåkfullt» med folk», sa han ganske så skråsikkert.

Jeg skylder Jonas å fortelle at han er blant de journalistene jeg vet om som er mest nøye både når det handler om rettskriving og historiefortelling. Han kan for sine kolleger føles nærmest som et irriterende petimeter der han påpeker feil.

Men den historiske korrektheten og evnen til å sette ting i en større sammenheng, stopper med en gang han logger av som journalist og snører på seg fotballskoene som kaptein på 5. divisjonslaget Innherred FK. Da er alle perspektiv og proporsjoner som blåst bort.

For selvsagt har Jonas fått med seg at det nok har vært kamper med ganske så stort «rysare-innhold» også tidligere i steinkjerfotballen.

Men Jonas kan utmerket godt være eksemplet på hvorfor breddefotballen har vært så savnet i nærmere 100 uker. For engasjementet, lidenskapen og entusiasmen man finner rundt om på fotballbaner nede i divisjonene, det er rett og slett et fascinerende skue.

For her får spillere selv på sjette nivå i norsk fotball snakke i store ord om eget lags fortreffelighet, tilskuermagneter og prestasjoner som blir opphøyd i ganske så stor grad, uten å bli arrestert for det. Og er det ekstra store oppgjør, så snakker vi selvsagt «el clasico», må vite – nesten på linje med oppgjørene mellom Real Madrid og Barcelona.

I breddefotballen satses det aldri så mye som måneden etter sesongslutt, for da er planene store – og overgangsmarkedet hett. Nå er det riktignok ikke samsvar mellom uttalte ambisjoner og treningsvilje når det kommer til praksis i lavere divisjoner – for 14-åringer i individuelle idretter trener tross alt langt mer enn storparten av spillerne i breddefotballen. Men akkurat det bryr ingen seg om når sesongen er i gang. For da møter man likesinnede.

Og man ikke bare møter andre spillere, men samler gjerne også bygda. Som i Flatanger når det gjerne kommer 200 på en kamp på sjette nivå. Eller på Bangsund stadion, der det lokale fotballaget er garantisten for at breddefotballen vil overleve både pandemier og andre utfordringer, for Bangsund har alltid lag – uansett nivå, uansett ferdighet.

På Kolvereid misliker man «lillebror»-stemplet overfor naboen Rørvik, og derfor klamrer man seg fast i divisjonen, selv om det er sparsomt med spillere innimellom, mens man på Namdalseid aldri ser på fødselsattesten til spillerne. Det viktigste er at man bidrar. Og når man ser Geir Ingvaldsen (passert de 50) og Knut Bernhard Thorsen (nærmer seg de 50) gå inn i oppgaven på banen som om det er cupfinale og ikke en seriekamp i 6. divisjon det handler om, så skjønner man hvorfor så mange har ventet på dette øyeblikket.

Spillum hadde, som så mange andre, ambisjoner før sesongen i fjor. Så forsvant spillerne fra treningene, som mange andre steder i Namdalen. Uten at det tok vekk nattesøvnen fra trenerne. «Spillerne kommer nok tilbake når det blir kamper.», slo trener Kristian Strand fast i et intervju med NA på forsommeren.

Han har selvsagt rett. For breddefotball handler i bunn og grunn om gleden av å spille kamper. Treningsoppmøtet kommer gjerne i andre, og ikke så sjeldent i tredje rekke.

Sist mandag overvar jeg serieåpninga mellom Overhalla og Spillum i 7er-serien for kvinner. Normalt går slike oppgjør under betegnelsen lokaloppgjør, der prestisjen er til å ta og føle på.

Slik var det ikke denne kvelden. I stedet var det tydelig to lag som lengtet etter å få komme i gang med fotballen igjen. Selv om Overhalla til slutt vant 7–0 var det en svært så gemyttlig stemning spillerne mellom. Her var gleden det viktigste- og ikke resultatet.

«Det var styggartig å spille kamp igjen. Endelig er vi i gang.», slo Spillum-keeper Silje-Annette Bakken fast etter å ha sluppet inn sju mål. Et godt bilde på hva det betyr for spillerne å endelig få spille kamper igjen.

Torsdag kveld var også damelagene til Rørvik og Namsos i ilden – mot hverandre i Kleppen. Begge lag har slitt med å få nok seniorspillere, et tema som er gjengs i det mange vil kalle fotballens bakgård.

I den store sammenhengen vil også Namdalens – på papiret – to beste herrelag, Rørvik og Namsos være bakgårdsklubber. Når de to klubbene møtes er det ingen som bryr seg om det. For da er det mye prestisje på spill. Når Rørvik-entusiastene bruker uttrykk som «smurfelaget» om Namsos, med hentydning til de blå draktene som erkerivalen har, så må også det skrives på kontoen for en ekte entusiasme.

Nettopp derfor må fotballkretsen få ei grov ripe i lakken, som evnet å ta fra Fotball-Namdalen dette som har vært godbitene over år. For i mangel på seriesuksess, har det alltid vært to oppgjør i løpet av en sesong som har vært garantisten for høy entusiasme og fotballmoro. Slik blir det ikke i år, siden Rørvik og Namsos er plassert i hver si avdeling.

Hvordan det vil gå sportslig med de to lagene er håpløst å si. Rykker de ikke opp, kan de farlig fort få selskap av et Flatanger-lag med med stor offensiv vilje om dagen.

For spillerne i grønt og hvit går til sesongen med høy selvtillit – som spillere i lavere divisjoner gjerne gjør før seriestart. Storscorer Alexander Breistrand uttalte sågar i NA nylig at de er Namdalens beste lag nå. Det er sånt man kan si før seriestart, i alle fall når man vet at de ikke skal møte de lagene som hører til en divisjon høyere opp.

Det er uansett slike utsagn som er med på å farge det som for noen kan fortone seg som den grå hverdagen i Fotball-Norge.

For som sagt; her glemmes både perspektiv og proporsjoner.

Det er akkurat derfor vi elsker breddefotballen.

Let the game begin!