Gå til sidens hovedinnhold

Dersom samfunnshuset i Namsos ikke bevares, er det en estetisk flause

Filosofistudent Madelen Aasnes Lona skriver at et slikt fenomen som en bygning som samfunnshuset har, nettopp ærverdig historie kan ikke gjenskapes.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Moderne arkitektur er gjerne abstrakt og mennesker blir ført inn mot seg selv og må tenke selv. Samfunnshuset i seg selv innehar ingen eksplisitt fortelling, dermed må vi tenke. Vi må bli estetiske og en gjenstand for subjektiv erfaring når vi resonnerer om samfunnshuset i Namsos skal bevares eller ikke. Det er nettopp en slik innstilling som har vært særdeles mangelfull i denne debatten.

Estetisk modernisme har helt siden starten av 1900-tallet skapt en debatt om hva som er kunst eller ikke kunst. Kanskje er ikke samfunnshuset i seg selv så vakker, skjønn og harmonisk slik som vi gjerne krever av estetikk. Det har vært en tradisjon innen arkitektur og kunsten, at vi mennesker krever noe. Vi krever en fortelling, en nytteverdi og en funksjon. Samt har vi gjennom alle tider krevd at estetikken skal bevege oss. Men moderne objekter og estetisk modernisme var og er en brytning av tradisjon. Samfunnshuset er stilrent og en moderne bygning som ser til å ha blitt nedvurdert til å ha en betydningsfull verdi blant enkelte politikere i Namsos kommune. Samfunnshuset er et estetisk objekt som krever noe av oss, og ikke noe vi skal kreve tilbake. Vi må selv skape en fortelling om hvorvidt bygningen er verdifull eller ikke.

Likevel har ikke slike faktorer blitt nok diskutert i saken om samfunnshuset skal bevares eller ikke, vi ser snarere mot mer pragmatiske og narrative holdninger som i all sin prakt nedvurderer samfunnshuset som en sann bygning som innehar en betydningsfull estetisk verdi. Hvis vi skal vurdere estetisk verdi for bygninger dersom de kun er vakker, skjønn og harmonisk, så kan vi gjerne tenke at ingen bygninger i Namsos har behov for å bevares. En slik narrativ holdning er en estetisk flause. Det som nettopp samfunnshuset i Namsos innehar er nettopp historier, og en etablert fortelling gjennom oss mennesker som har levd omkring bygningen. Som et moderne bygg så har vi blitt ved mot oss selv og ført til å tenke. Dette har videre ført til et bredt engasjement, per nå er det omtrent 1.500 medlemmer som følger opp denne debatten på Facebook. Man kan gjerne undre om hvor ofte dette forekommer i Namsos kommune, at en sak engasjerer et så bredt publikum. Her har tenking oppstått, noe som gjerne moderne objekter byr oss til.

Argumentet med at enkelte politikere i Namsos kommune mener at man bør tenke fremtidsrettet er i seg selv et godt argument. Men det er ikke et holdbart argument for å ikke bevare samfunnshuset. Jeg velger ut blant å ikke akseptere argumentet. Men å heller tenke fremtidsrettet med å bevare samfunnshuset som et ærverdig bygg som innehar en subjektiv fortelling og estetisk erfaring fra beboere og besøkende i Namsos, da får argumentet en holdbarhet. Først da kan jeg akseptere at fremtid er et nøkkelbegrep i debatten.

Et slikt fenomen som en bygning som samfunnshuset har, nettopp ærverdig historie kan ikke gjenskapes. Verken skapes ved å etablere nye bygg. Fremtid handler også om å bevare det som er godt, vi kan gjerne skape noe nytt som er godt, men det skapes ikke av å rive ned det gode. Den relasjonelle formen som er etablert omkring samfunnshuset kan ikke rives ned, det må bevares nettopp fordi en slik estetisk erfaring har vi mangler av i Namsos i all sitt utgangspunkt. Gjerne er et slikt synspunkt subjektivt, men det er nettopp derfor det er unikt ettersom man blir et publikum av en estetisk erfaring noe som moderne arkitektur byr oss til. Behov i dette tilfelle førte til handling, selv har jeg aldri hatt behov for å bruke tid på å skrive til en avis fremfor å se en forelesning. Verken har jeg aldri som 22 år gammel/ung, hatt behov for å uttale meg om en sak som beveger seg i Namsos kommune. Men først nå har behovet kommet, nettopp fordi samfunnshuset inneholder en verdi som ikke kan erstattes med et nytt bygg. Dersom det fortsatt foreligger motargument om at bygningen i seg selv ikke er vakker, skjønn og harmonisk, så kan det likevel etableres ved å vedlikeholde samfunnshuset i større grad. Bevaringsverdig etterkrigsarkitektur skaper nettopp et engasjement fordi bygningen i seg selv hadde også en hensikt. Det er et hus bygget av folket for folket. Dermed må vi bevare også det som var til hensikt for folket.

Kommentarer til denne saken