Gå til sidens hovedinnhold

Det er en god ting å hedre folk mens de puster blant oss

Det var skrevet i beste mening, selv om det kanskje var litt krast fra min penn. For noen kunne konsekvensen bli kostbar i tidsforbruk og penger.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det har det blitt for hållingene, som er i full gang med å realisere planene slik at Pål Tyldum kommer på sokkel. Han vil møte oss utenfor den flotte Hållinghallen i den lille, men landskjente revybygda.

Stort bedre kan det heller ikke bli ved at det er namsoskunstneren Errol Fyrileiv som har fått det ærefulle oppdraget med å gjenskape energien i den olympiske mesteren i langrenn fra Sapporo OL i 1972.

Den respekterte kunstneren gleder seg til oppdraget. De som bestiller hans verk, vet også hva de får. Kvalitet.

Namsosingene har blitt glad i statuen av Åge på Festplassen. Den er et yndet fotomotiv for tilreisende. Der traff Errol tonen. Utenfor Lerkendal står et annet kunstverk laget av samme mann – selveste Nils Arne Eggen. Det er ikke mange andre trøndere som er mer viktig for trønderne enn akkurat de to herrene. Statuene betyr altså mye for oss.

Pål Tyldum var like viktig for namdalingene på 1970-tallet. Han viste vegen, at det var mulig å hevde seg for en namdaling i verdenstoppen, og det til og med i nasjonalsporten langrenn. Det gikk nok mange olympiske mestere på snødekte åkre rundt omkring i Namdalen med et bilde av Pål på netthinna.

Guttungen Errol var en av dem. Pål var hans idol.

Sist lørdag var de samlet på Høylandet. Oppdragsgiverne IL Hållingen og Høylandet historielag skrev avtale med kunstneren. Det samme var medlemmene av prosjektgruppa og den pensjonerte NA-journalisten Eivind Kvam. Han som sitter og skriver historien til avdøde Odd Bratland – også det en fremragende idrettsmann, som representerte Namsen FIF.

Hadde det ikke vært for den slitsomme pandemien, ville det vært smekkfullt av folk for å klappe fram avtalen.

Når statuen er ferdig til avduking, må en tro at alt av virus er blåst vekk.

Da blir det folkefest og høytid på en gang – vi gleder oss.

Men først må Errol Fyrileiv ble ferdig med Harald «Dutte» Berg – hele Nordlands stolthet.

Pål må fint stille seg i kø, men når en har ventet i snart 50 år på statue, kan vi vente et par år til.

Tidligere i vinter fikk jeg en telefon fra ordfører Hege Nordheim-Viken, som fortalte om at de var godt i gang med det ene og andre prosjektet for å hedre deres idrettsmann Pål.

Hun var oppglødd og stolt, og jeg følte litt på at jeg var med på dette. Stas, rett og slett.

I Namsos finnes det så mange kandidater som skulle ha vært på sokkel. Dette er følelsesladet for mange. Det kan falle noen ord som ikke skulle ha falt, og noen ord som skulle ha vært sagt, blir ikke sagt.

D.D.E.-statuen er i den klassen, for nå går debatten, som skulle ha vært ført tidligere. Det er vel snart på tide at Namsos kommune viser ansikt og trekker opp noen retningslinjer for statuer og andre utsmykninger av forskjellige slag. Det finnes en rekke av kreative sjeler en kan støtte seg på for å finne fram til hva som egner seg eller ikke.

Det gode med D.D.E.-statuen er ønsket om å løfte fram kulturens betydning for Namsos. Byen hadde vært en grå by hadde det ikke vært for alle musikere, kunstnere, forfattere og dansere, som har satt Namsos på kartet i flere tiår.

Det er det ikke alle som har forstått. Derfor ble det Canninggata, og ikke Prudencegata, ved Rock Garden.

Pål kommer straks til heder og ære. Hva mer kunne en ønske seg? I Bergen er man i full gang med å løfte fram kvinnene når nye gatenavn skal opprettes. Hva med Namsos, hadde det ikke vært på tide å oppkalle ei gate etter Nina Solheim? Hun som tok sølv i taekwondo – en av verdens største idretter – under i OL i Aten. Det er en god ting å hedre folk mens de puster blant oss.

God helg – du finner sikkert noen å hedre rundt deg.

Kommentarer til denne saken