(Trønderdebatt)

Til tross for pandemien, eller kanskje nettopp derfor, er det i Trøndelag alltid tid og plass til å diskutere trønderrocken og dens velsignelser, eller mangel på sådanne. Stig Jakobsens polemiske kritikk utmerker seg vel mer ved sin kreative jakt på negative adjektiver enn ved sin saklige substans, men de forutsigbare reaksjonene har jo ikke vært stort dårligere.

Som ikke-trønder er jeg en geografisk og sosial outsider her, og dette innlegget bør uansett ikke leses som noe forsøk på å bidra til avklaringen av hvorvidt trønderrocken er verdifull eller verneverdig. Det har jeg ingen mening om, selv om jeg har hørt min dose av både Åge, Vømmøl og Tysland. Ofte har det vært med glede, og så vidt jeg vet har jeg i hvert fall ikke tatt varig skade av det.

Selv om disse debattene stort sett er underholdning skapt av folk som trives med å høre sin egen stemme, merkes det også at det for mange står noe på spill. Dels er det naturligvis utøvende musikere som kan føle seg nedvurdert, men dels kjenner også trønderrockens publikum på ubehag hvis deres musikalske smak nedvurderes. Én ting er at slik nedvurdering gjerne blir forstått som uttrykk for eksistensen av et elitært smakspoliti, men like interessant er det hvordan det illustrerer at musikalsk smak er tett knyttet til identitet. Spillelisten din på Spotify forteller ikke bare hva slags musikk du liker, det sier dermed også noe om hvem du er og hvem du vil assosieres med.

VGs Hans Petter Sjøli, som selv kommer fra trønderrock-land, leste Jakobsens innlegg som et forsøk på å etablere et skarpere skille mellom urbane Trondheim og resten av Trøndelag. Men dette nytter ikke, mener Sjøli. Trøndelag er ikke sånn, Åge står like sterkt på Bakklandet som i Namsos.

Det er neppe direkte feil, men heller ikke helt presist. For det første blir tette koblinger mellom én bestemt musikkform og identiteten som trondhjemmer eller trønder fort til en karikatur. Det innsnevrer rommet for hvordan trøndersk identitet kan uttrykkes.

For det andre ser nok i hvert fall den yngre delen av trønderpublikummet minst like mye fram til Pstereo-festivalen som til neste Åge-konsert. Om de interesserer seg for foreldregenerasjonens musikk, er det nok stor sjanse for at de finner DumDum Boys – som sjelden assosieres med trønderrock – like spennende som Tysland.

For det tredje undervurderer Sjøli betydningen av at Trondheim er en relativt stor by i norsk målestokk, og at det bidrar til kulturelle mønstre og praksiser som gradvis har gitt trønderhovedstaden et annet og mer urbant preg enn resten av Trøndelag. For omtrent 15 år siden var Storåsfestivalen blant de hippeste eventene på festivalprogrammet. Musikkjournalistene strømmet til og skapte blest om arrangementet. De overså derimot lant på vei den mer folkelige sommerfestivalen i Selbu, selv om sistnevnte festival ofte hadde et større publikum. Det er ingen dristig hypotese at Trondheim var sterkere representert på Storås enn i Selbu.

Et annet eksempel er det kulturelle nybrottsarbeidet til Rosenborgs supporterklubb Kjernen, da denne ble etablert for drøyt 20 år siden. Kjernen distanserte seg bevisst fra et eksisterende supportermiljø i byen, som aktivt spilte på og bygget opp under trøndermyter som skinnvest, mokasiner og karsk. I stedet ville de bygge en supporterkultur basert på en urban og moderne stolthet over Trondheim og Trøndelag. En slik identitet innebar ikke noe forbud mot å lytte til Vømmøl, men Kjernen unnlot slik å karikere og befeste mytene om seg selv.

Trønderrocken er en viktig del av kulturarven, og derfor sentral også som identitetsmarkør. Men det kan ikke være den sentrale kilden til trøndersk identitet. I så fall gjøres identitetsrommet unødvendig trangt. Moderne kulturer, også den trønderske, må åpne for variasjon og mangfold, også når det gjelder musikksmak. På den måten åpnes det til og med for at Jakobsen en dag kan bli en slags naturalisert trønder.

Det vil i så fall kunne føre til litt færre ømme tær. Baksiden av medaljen er litt færre av de stadig tilbakevendende debattene om trønderrock som landsdelens sjel, men det tror jeg vi tåler.