Foreldrene Siv og Torgrim Heimstad, som lever sitt liv på Terråk, har i ettertid sagt at de aldri kommer til å ha tillit til det norske helsevesen etter dette. Det kan vi forstå. Det er ikke slik det skal være, at ei lite jente på tre år skal vokse opp uten ei mor og et søsken hun aldri fikk treffe.

Som pårørende måtte foreldrene takle en uventet sorg og etter hvert søke alle svar de satt igjen med. De har fortalt at de fikk god oppfølging av klinikkleder og overlege Hallvard Græslie ved Sykehuset Namsos, men utover det er det stopp. Statsadvokatens beslutning om at dødsfallet ikke får noen ytterligere konsekvenser enn ei bot, faller dem tungt for brystet. De mener at ei foretaksbot ikke er en straff hvis folk som er satt til å gjøre en jobb i helsevesenet, ikke gjør jobben sin.

Foreldrene mener det var respektløst av politiet å bruke så lang tid på etterforskninga. Vi vet alle steiner blir snudd i helsevesenet for å ta lærdom av hendelser som fører til uventet tap av pasienter. Det selvsagt for å unngå at slikt skjer igjen, men de vet at pårørende sitter med en rekke ubesvarte spørsmål de må ha svar på. Det handler om å møte folk med respekt. Hva kunne politiet ha gjort undervegs for at pårørende ikke skal sitte igjen med en slik følelse i etterkant av saken? Noen lærdommer må vel de også sitte igjen med?

Hva gjør slike hendelser med oss som forbrukere av helsetjenester? Mister vi tilliten og frykter at noe slikt kan skje oss eller med noen av våre? Hvert år skjer det behandlingsfeil på norske sykehus, som i ytterste konsekvens kan føre til dødsfall eller varige helseskader. Vi har også i de siste årene sett hva personer kan utrette av ubotelig skade om de får feil psykisk diagnose eller manglende oppfølging av helsevesenet.

Det er sikkert mange svar på dette. Mange har under pandemien uttrykt sin skepsis til å motta vaksiner, men det er ytterst sjelden at en treffer på folk som er redde for å havne på sykehuset. Blir vi alvorlig syk eller blir involvert i ei trafikkulykke eksempelvis på Li-fjellet, er det alltid noen som er klar. Til å hente oss, lappe oss sammen og bidra med medisinsk oppfølging. Det er profesjonalitet i alle ledd og som pasienter er vi takknemlig. Og for å være helt ærlig når det står på som verst, er det av underordnet betydning hvor vi får hjelp.

Men havner du i sjøen på Lekafjorden, er det avgjørende at du kommer deg raskt til et akuttsykehus, i Namsos. Når minuttene og sekundene teller, er det rett og slett for langt til Levanger.

Helse Nord-Trøndelag blir brukt av oss, helseforbrukerne. Årlig gjennomføres det rundt 185.000 pasientkonsultasjoner, som akutthjelp, planlagte operasjoner, undersøkelser og kontroller. De har rundt 19.000 ambulanseoppdrag og AMK (113) behandler 50.000 samtaler årlig. Dette er et bilde av den store maurtua av helsearbeidere som er i aksjon til enhver tid.

Stemmene til Siv og Torgrim Heimstad er av de viktigste – deres åpenhet i det offentlige rom kan være avgjørende for at sykehusinnleggelser blir enda tryggere for deg og meg.

Lars Mørkved, debattredaktør i NA

Men av de 180.000 pasientbehandlingene, hvor mange pasientklager mottar helseforetaket? Årlig er det mellom 85 og 100 pasientklager som kommer under begrepet pasientskade-saker. I 2021 fikk 22 slike klager medhold. Det er selvsagt 22 saker for mye, men sett opp mot antall pasientbehandlinger, er tallet lavt. Det vil si at det meste av aktiviteten har en kvalitet, som gjør at vi skal føle oss trygge når vi legger livet vårt i andres hender.

Fra den dagen vi blir født er vi omgitt av farer. Det uansett hvor beskyttet vi er av foreldre eller det offentlige. Når det gjelder helse, har vi hørt av leger, at alle kirurgiske inngrep i mennesket er forbundet med en viss risiko. I ytterste konsekvens kan folk dø uten at det nødvendigvis er blitt begått en medisinsk feil. Slik mistet jeg min far på sykehus i en altfor ung alder – han bare døde, da alt så lyst ut.

Jeg kjenner ikke saken rundt Iselin godt nok til å mene noe rundt de strafferettslige vurderinger som er lagt til grunn av statsadvokaten. Det jeg, og alle andre føler på, er foreldrenes sorg og bitterhet over at noe slikt kunne skje. Nå er det opp til arbeidsgiveren å vurdere om helsepersonellet deres skal fortsette i sine roller. Det er en intern sak, men det er ikke en intern sak om folk dør uventet på sykehus.

Da er åpenhet nøkkelen for absolutt alle parter. Stemmene til Siv og Torgrim Heimstad er av de viktigste – deres åpenhet i det offentlige rom kan være avgjørende for at sykehusinnleggelser blir enda tryggere for deg og meg.