Gå til sidens hovedinnhold

Det er oppgavene det kommer an på

Det som er problemet med fylkeskommunen er ikke først og fremst den geografiske størrelsen, men mangelen på oppgaver. Og det skyldes den nærmest evigvarende krangelen på rikspolitisk nivå om fylkeskommunen som regionalt forvaltningsorgan.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den såkalte regionreformen, som Solberg-regjeringen tvang gjennom i 2017, var et makkverk av en politisk beslutning. Det kunne være til å forstå at man ville ha større fylkeskommuner rent geografisk hvis det samtidig også hadde fulgt med nye vesentlige samfunnsoppgaver, ikke bare «brødsmuler». Da ville man kunnet forsvare å samle kompetansemiljøene i fylkeskommunene fordi større miljøer gir en kunnskaps- og kompetansebasis som kan tackle større og flere oppgaver. Men fylkeskommunen ble ikke, med enkelte mindre unntak, tilført nye vesentlige oppgaver.

Hovedoppgavene for fylkeskommunen var i hovedsak som før å drive de videregående skolene, den offentlige tannhelsetjenesten, ha ansvar for deler av kollektivtrafikken, fylkesveiene, kultur, forvalte kulturarven og bidra til regional utvikling. Det var oppgaver som fylkeskommunen stort sett forvaltet på en utmerket måte også før sammenslåingene. Sett i forhold til det fylkeskommunen skulle drive med, var tvangssammenslåingene slett ikke nødvendige.

Poenget var at Høyre, som egentlig vil legge ned fylkeskommunen som regionalt forvaltningsorgan, ville slå sammen og etablere større primærkommuner. For å få samarbeidspartiene i regjeringen, Venstre og KrF, med på det, måtte Høyre akseptere at småpartiene fikk viljen sin når det gjaldt å slå sammen fylker. Resultatet av forhandlingene noen sene nattetimer var en konstruksjon få forsto: Viken. Dessuten et politisk overgrep på Finnmark, der 87 prosent i en folkeavstemning stemte mot sammenslåing med Troms.

At rikspolitikerne ikke klarte å bli enige om hva fylkeskommunen egentlig skal drive med er ikke noe nytt fenomen. Det har vært en rød tråd helt siden den fylkeskommunale reformen i 1976, som langt på vei skapte den fylkeskommunen vi kjenner i dag.

Fylkeskommunen har som forvaltningsorgan på mange måter vært en kasteball mellom ulike prioriteringer fra sentralt politisk hold. En konsekvens har vært en vedvarende diskusjon om hva fylkeskommunen egentlig skal drive med. Dessuten har fylkeskommunen vært inngjerdet av statlige lover, regler, forskrifter og øremerkede midler som i stor grad har hemmet bevegelsesfriheten, samtidig som knappe økonomiske rammebetingelser aldri har gitt muligheter til å ta det ansvaret fullt ut som fylkeskommunen egentlig var tiltenkt da reformen ble gjennomført fra 1976.

Egentlig sto fylkeskommunen igjen som en seierherre etter reformen i 1976 på bekostning av den statlige fylkesmannen som mistet oppgaver. Folkevalgt styring gjennom direkte valg, en egen fylkesskatt og overflytting av oppgaver fra fylkesmannsembetet til fylkeskommunen skulle gjøre den til en mer autonom aktør. Men det skjedde ikke. Gradvis ble fylkesmannsembetet styrket, mens fylkeskommunen ble svekket, ikke minst da staten overtok styringen av sykehusene og med det fratok fylkeskommunen dens aller viktigste funksjon som leverandør av velferdstjenester. En statliggjøring av den bedriftsrettede næringspolitikken bidro også til å svekke fylkeskommunens posisjon som regional aktør.

Det er gjort flere forsøk på å vitalisere fylkeskommunen og øke fylkeskommunens legitimitet i befolkningen. Problemet har vært at staten ikke har vært villig til å la vesentlige nye samfunnsoppgaver følge med de såkalte reformene. Riktignok har rollen som samfunnsutvikler blitt løftet fram de senere årene, spesielt i forbindelse med den såkalte regionreformen i 2017, men problemet er at de politiske løftene ikke ble fulgt opp. Folk flest var like likegyldige til fylkeskommunen som før.

Det er interessant at det også i «gamle» Nord-Trøndelag er reist en debatt om oppløsning av det nye storfylket. Stikkordet er nærhet. Dess lenger politikere som skal ta beslutninger sitter unna dem beslutningene angår, dess lettere er det å ignorere forventninger, ønsker og krav på grasrota. I «gamle» Nord-Trøndelag spilte fylkeskommunen en aktiv rolle som regional utviklingsaktør. Det var en bevisst politikk at fylkeskommunen aktivt skulle bidra med rammebetingelser som sikret vekst og utvikling i hele fylket – og motvirke sentraliseringen. Det er ingen tvil om at utviklingen i deler av fylket ville vært vesentlig mer negativ om ikke fylkeskommunen aktivt hadde gått inn med tiltak for å motvirke den underliggende sentraliseringstendensen.

Det kan heller ikke være tvil om at noe av årsaken var at fylkespolitikerne hadde en nærhet til problemene i utkantkommunene som ble vanskeligere å opprettholde når fylket ble dobbelt så stort – og tyngdepunktet liggende i regionhovedstaden Trondheim.

De «gamle» fylkeskommunene vil på en utmerket måte kunne håndtere styringen av primære velferdsoppgavene som de videregående skolene og den offentlige tannhelsetjenesten, slik de gjorde før. Så lenge staten ikke vil legge nye vesentlige oppgaver til fylkeskommunene, er de «gamle» fylkeskommunene mer enn store nok. De vil dessuten ha mer nærhet til den mest utfordrende oppgaven, å sikre en balansert utvikling i fylket.

Men om man skal bruke millioner av kroner på å rette opp igjen fadesen som Solberg-regjeringen gjorde, er en annen sak. Det handler mest om følelser og symbolpolitikk. Poenget er at dersom fylkeskommunen skal oppleves som relevant for folk flest, er det ikke størrelsen det kommer an på, men om staten er villig til å overføre nye samfunnsoppgaver av vesentlig betydning til det regionale folkevalgte forvaltningsnivået.

Kommentarer til denne saken