Først til økonomiske rammebetingelser.

Det er så lett å ta noe fra barn. Her er det snakk om skolebarn. Før høringsutkastet ble til, er enkelte elevgrupper blitt hørt, sies det. Dersom de er blitt presentert en språkbruk som en finner i utkastet, har jeg mine tvil om hvorvidt de har skjønt hvilke konsekvenser planen vil føre til for dem selv dersom den blir gjennomført. Skolebarn er ikke vant til å ta stilling til begreper som «økonomiske rammebetingelser.»

Selv om «barns beste» skal være en grunnholdning i dette arbeidet, skal det ikke være «et eget kriterium» (sitat fra planen). Nei, da, det ville ha overrasket når en ser den økonomiske vinklingen utkastet har fått.

Det ser ut som om storhusholdning er det bærende prinsipp. Men er planen bærekraftig i det lange løp? Nå snakker jeg om det lange løp for barn. Er det nødvendigvis bare positivt å fylle klasser til bristepunktet ? Hvilke barn kommer dårligere ut da ? Kommer noen barn bedre ut med en slik strategi ?

Barn er utvilsomt tryggere når gruppene er mindre og bemanningen helt tilfredsstillende, men jeg leser av høringsdokumentet at en vil spare flere millioner på hva jeg vil kalle nedbemanning.

Dersom en har ei læringsøkt på 90 minutter, noe som er vanlig, og det er 20 elever i klassen, får hver elev i teorien lærerens oppmerksomhet i 4,5 minutter. Dette vil ikke være tilfelle i noen av øktene, uavhengig av øktas lengde. Det tar ofte tid å få en klasse til ro, det skal innledes og avsluttes. Kanskje er klassens urokråke(r) spesielt utfordrende og datasystemene ustadige. I dagens skole sitter ikke elevene nødvendigvis på rekke og rad og lytter oppmerksomt til en lærer som «underviser» ved hjelp av tavle og kritt.

I 2019 ble det bestemt at elevtallet pr lærer i ordinær undervisning skulle settes til 15 elever pr lærer i 1.-4. klasse og 20 elever pr lærer på 5.–10. trinn. I Norge er det i overkant av 18 000 ufaglærte «lærere» i skolen. I tillegg er det i mange år pøst på med assistenter som har minimal eller ingen opplæring for å kunne takle elever med ulike utfordringer, det være seg pedagogiske, sosiale eller psykiske. Men-det er billigere for kommunen å «fylle opp» med ufaglærte ! Barn og unge behøver å bli sett og hørt. De behøver lærere som kan sitt fag. De må ikke bli noen som går seg bort i en fremmed verden, og for dem, et fremmed miljø. Det kan få langvarige konsekvenser for den/de det vil komme til å gjelde. I tillegg kan det for samfunnet som sådant få store økonomiske konsekvenser.

Bussing er ikke bare kostbart, men har også en annen side ved seg. Forskere ved Nordlandsforskning har spurt om den sterke sentraliseringen av grunnskolen setter barns helse på spill. I en rapport har de gjennomgått norsk og internasjonal forskning på området. Konklusjonen ble at skoleskyssbarna har flere helseplager enn andre. «Ryggplager», dårligere kondisjon og overvekt er mer vanlig enn blant dem som sykler eller går. De plagene du har i ungdomsårene har lett for å vedvare, viser forskning. Både når det gjelder fedme og ryggplager. Dette koster mye på helsebudsjettene, og kan gi store økonomiske konsekvenser på sikt.... Forskerne håper rapporten kan få kommunepolitikere til å tenke mer over de fysiske konsekvensene av skolenedleggelse." (kilde: NRK Nordland )

I høringsutkastet legges det størst vekt på kostnader som kan reduseres, kroner. Det snakkes om vedlikeholdsetterslepet. Akkurat det er kommunens Akilleshæl. Utgifter til vedlikehold av bygningsmassene ved skolene ser ut til alltid å ha vært en salderingspost på kommunebudsjettene. Nå får ungene svi for det.

Hvor skal en så hente de pengene som mangler ? Først og fremst må kommunestyrets representanter bli enig med seg selv om hva som er de viktigste oppgavene en kommune skal ta seg av- en av de oppgavene er skole, en av de aller viktigste.

Det er snakk om «bærekraftig kommuneøkonomi og å bevare framtidig utviklingskraft og investeringsmuligheter.» For å lykkes med dette, er investering i bolyst for unge foreldre viktig. Kanskje får Namsos beholde «de gode hoder» og deres barn. Med Namsos menes hele Namsos kommune. Det ser ut som om en må minne om at over halvparten av kommunens innbyggere bor utenfor «The city (som) was built on rock and roll.»

Demografi er befolkningslære eller befolkningsbeskrivelse. Faget beskriver og forklarer befolkningsstørrelse, alders- og kjønnsfordeling, geografisk fordeling, samt de demografiske komponentene fruktbarhet, dødelighet og migrasjon( flytting og inn-/utvandring) kilde: Store norske leksikon

Hvorfor går elevtallet ned i byen Namsos ?

Hvorfor er elevtallet stabilt i Vemundvik/ved Sørenget ?

Hvorfor har Otterøy skole/oppvekstsenter en relativt stabil elevtallsutvikling?

Det første skal jeg ikke ha så stor formening om, men kanskje er det ikke optimale boforhold i stærburene ved Rock City? Det er vel nærliggende å tro at namsosingen føler størst tilhørighet til sin egen bydel, det være seg Gullvikmoen, Bjørum, Vika eller Kleppen.

25. november i år er det ni år siden det var et folkemøte ved Sørenget skole. Temaet var skolenedleggelse. Det ble det heldigvis ikke noe av. På forsiden av NA stod det å lese tirsdag 26. november 2013 : Skolen vil bestå. Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Høyre, Venstre og KrF gikk imot skolenedleggelse. Alle disse partiene var representert på møtet. Dette skjedde til tross for at det spøkte, sa noen, for at Namsos kunne havne på Robek-lista (registeret som omfatter kommuner og fylkeskommuner med økonomisk ubalanse)

I 1845 ble Namsos ladested utskilt fra Vemundvik. En kunne lett ha gått i nostalgifella og gjort rede for den spennende historien om gamle Vemundvik. Det fører imidlertid intet sted hen å lene seg på fortidens bragder og platecover, hverken for bygd eller by.

Faktum er at det har vært skole på Sørenget lenge. I 1902 ble det eldste bygget oppført. Fra høsten 1957 ble trinn 2 tatt i bruk. Etter vinter OL i 1994 «fikk» Sørenget en bygningsmasse som besto av OL-brakker. Disse skulle utgjøre en midlertidig løsning på plassproblemet. Midlertidigheten har vart lenge, lenge, uten at noen har tatt affære for å gjøre forholdene mer tilfredsstillende for elevene ved Sørenget. Etter den tid er det oppført et bygg som inneholder gymsal og skolekjøkken. Barnehagefasiliteter holder jeg her utenfor.

Er det rett at skoler som har et stabilt, og potensielt økende elevtall skal ofres fordi elevtallet i byskolene går ned ?

Ja, hva kan årsakene være til at elevtallet ved Sørenget ikke går ned ?

Det er flere grunner til det. Vemundvik og omegn er blitt steder der unge mennesker vil bo, mye på grunn av oppvekstsenteret med både barnehage og skole. Her er nye byggefelt lagt til attraktive områder. Før 2010 fikk bygda Vemundvik en trygg gang-og sykkelveg med gatelys fra Ramsvika til, nettopp, Sørenget. Det ble en realitet takket være, blant annet, en iherdig lokal gjeng som kjempa en kamp og vant.

Hus som ble bygget på 1950-,60-,70-og 80-tallet blir i stort tempo overtatt av energiske og fertile (les fruktbare) unge mennesker som vil bo på landet. En har lyst ti å si: «Kom, for her er alt lagt til rette for dere !»,

I Botnan måtte de kaste inn håndkledet, men jeg har forstått at overgangen til Sørenget har fungert godt. De kom til en liten og oversiktlig skole som ikke var altfor fremmed for verken dem eller deres foreldre/foresatte. Men det er langt nok for små unger å reise fra Botnan til Sørenget på tildels dårlig grusveg. Det gjelder også for de ungene som kommer fra de andre omliggende grendene (jamfør forskning om bussing).

I 37 år var jeg lærer ved Otterøy skole. Etter mye tautrekking, ble skolen renovert, i tillegg kom et nytt bygg. Det var en krevende kamp for å få beholde u-trinnet ved skolen. Nå ser det ut til, i følge høringsutkastet, at Otterøy oppvekstsenter «har en relativt stabil elevtallsutvikling i prognoseperioden.» Hvorfor ? Jo, for «enkeltskolens betydning i lokalsamfunnet» er viktig. I høringsutkastet kan en forstå det slik at det sås tvil om dette utsagnet : «dersom skolen forsvinner, så forsvinner også et av lokalsamfunnets samlingspunkt.» Skolen er et samlingspunkt i lokasamfunnet, i alle fall på bygda. Her foregår mange aktiviteter på ettermiddag og kveld. Innflyttere blir kjent med hverandre og lokalbefolkningen forøvrig, noe som kommer barna til gode.

For kommunens ledelse ligger det en forpliktelse i å gi barn et trygt oppvekstmiljø. Dette har vært grunnstenen i våre egne liv, så hvorfor skal vi ikke kjempe for at den kommende generasjon skal få mulighet til å bygge ei bygd videre, ut fra en stolthet over heimplasen sin?

Fremmedgjøring avler ansvarsløshet. All pedagogikk bygger på prinsippet om at en skal gå fra det kjente til det ukjente. Det tar en stund å bli kjent med både seg selv og andre. En 8.klassing er bedre rustet enn en 5-6 åring til å takle nye og fremmede situasjoner og omgivelser.

Konklusjonen blir derfor: Bevar og utvikle de eksisterende grendeskoler !