Gå til sidens hovedinnhold

Det må være trygt å ta i bruk hele landet

FOR EGEN REGNING:

Vi har sju-åtte måneder på oss til å finne hvem som skal få stemmen vår under høstens valg til Stortinget. Det som opptar mange, er hvordan vår politiske ledelse har håndtert koronasituasjonen. Akkurat det ofrer jeg ikke så mange tanker akkurat nå. Jeg tenker at verden har havnet i en ny og utfordrende situasjon, der ingen hadde noen klar fasit på forhånd. Ergo har det vært nødvendig med prøving og feiling, og tallenes tale så langt tyder vel på at Norge har vært ledet på en bra måte. Jeg har heller ikke registrert den store uenigheten om håndteringa, ikke mer enn det som må til i et valgår.

Dessuten må vi være ekstremt takknemlige for at vi bor i et av verdens rikeste land med muskler til å takle de økonomiske utfordringene pandemien har medført. Og det er her jeg begynner å tenke på hva jeg nå vil etterlyse fra politikerne i valgkampen: Hvem vil gå i bresjen for å snu ei utvikling der tjenestetilbud i distriktene svekkes mer og mer jo rikere landet blir?

Det som nemlig har preget debatten i skyggen av korona i høst, er blant annet politireformen og nedleggelse av lensmannskontor, det er trusler om å svekke ambulansetilbudet i distriktene og det er mange eldres bekymring for fjerning av minibanker og tilgang på kontanter.

Det er ikke bare en floskel å si at vi må ta i bruk hele landet.

Nå vet jeg selvsagt at ansvaret for disse tre forholdene ligger til forskjellige instanser. Politireformen er vedtatt av et stort flertall på Stortinget, ambulansen er helseforetakenes ansvar og minibanken er finansinstitusjonenes område. Men i sum er alle disse truslene noe som absolutt berører folk i distriktene.

Nå skal Senterpartiet har ros for å sette søkelyset på mye av dette. Det er ikke uten grunn at partiet opplever en voldsom vekst på meningsmålingene, ikke minst nordover i landet. Og selv om begrepet distrikts-Høyre har dukket opp, er det nettopp på Ernas vakt distriktene opplever økende press. Samtidig som det vel aldri har vært mer tydelig at verdiskapinga i landet vårt skjer utover i distriktene, og ikke minst nordover. Da må selvfølgelig politikerne legge til rette for at folk trygt kan ta i bruk hele landet og bosette seg der behovet for arbeidskrafta er.

Ære være Vedum & co, som ser distriktene. Jeg etterlyser også et tungt parti som Arbeiderpartiet med mange ordførere og tidligere sterk posisjon i distriktskommuner. Og for all del håper jeg på ei holdningsendring i de andre partiene også. Det er ikke bare en floskel å si at vi må ta i bruk hele landet. Det er faktisk helt nødvendig for å unytte de naturresursene vi er så heldige å ha i dette vakre område av en verden som har behov for våre produkter.

Jeg ser mange hevder det ikke er mulig å åpne opp nedstengte lensmannskontor. Større enheter gir bedre kvalitet på tjenestene, sies det. Det er mulig, men samtidig opplever folk utrygghet fordi politiet er langt unna når noe skjer. Det skjer både ulykker og familievold også utenfor tettbygd strøk. Nå har koronatida vist oss at vi digitalt kan fungere som en enhet med mange mil mellom arbeidstakerne, og det er vel lærdom vi kan bruke for å opprettholde kvalitet i politi og andre livsviktige tjenester.

Nærhet betyr faktisk mye når noe dramatisk skjer. Som journalist har jeg rykket ut på drøssevis av branner og bilulykker. Jeg har ikke ført noen statistikk, men inntrykket er at politiet ofte kommer sist. Etter ambulanse og frivillige brannfolk med frigjøringsutstyr. Den sistnevnte gruppen er gjerne først på pletten.

I dette enormt rike landet kan vi aldri akseptere ytterligere svekkelse av tilbudet.

For ambulanser har det vært nevnt nasjonale mål med responstid på 12 minutter i tettbygd strøk og 25 minutter i grisgrendt strøk. Ut fra definisjonene oppfatter jeg at nye Nærøysund kommune med tettstedene Rørvik og Kolvereid og med knappe 10.000 innbyggere er definert som grisgrendt strøk. Ambulansene er plassert på Rørvik, 22 kilometer fra der jeg bor på Kolvereid. Jeg har hatt ambulansebehov flere ganger, og ikke alltid har den klart å komme på 25 minutter. Hva med folk som for eksempel bor på Eiternes i Gravvik eller Måneset? Verken ambulanse fra Rørvik eller Terråk vil klare målsettinga på 25 minutter.

Vi må nok leve med denne situasjonen, alle forsøk på å få en ambulanse plassert på Kolvereid er blitt avvist. Men i dette enormt rike landet kan vi aldri akseptere ytterligere svekkelse av tilbudet. Når slag eller hjerteinfarkt rammer fiskeren eller bonden på det ytterste neset, og været hindrer ambulansehelikopter, er hjelpa trolig ikke nær nok som den er.

Men alt dette kan rikspolitikerne legge føringer for og tilføre nok ressurser over statsbudsjettet. Det er nok vanskeligere å tvinge banker til gjenåpning av minibanker. Når vi leser årsregnskaper med hundrevis av millioner i pluss, er det helt utrolig at det ikke kan ytes såpass service at de eldre som har bidratt til bankenes rikdom ikke kan få tatt ut kontanter. I alle fall så lenge kontanter er lovlig betalingsmiddel. Det kan da ikke koste banken all verden å ha et menneske eller to til å fylle inn lapper i minibanken eller svare på et spørsmål fra noen som trenger hjelp.

Dette er utfordringer til politikere som ønsker min stemme i høst.

Kommentarer til denne saken