Første gang jeg måker oppkjørselen i Namsos går det lekende lett; puddersnøen viser seg fra sin beste side, og på litt over tjue minutter er hele gårdsplassen rydda.

Den andre gangen går det ikke like smertefritt.

Den hvite, livløse massen har blitt liggende alt for lenge. Brøytekanten foran innkjørselen er et fryktinngytende syn, noe som får meg til å tenke «jaja, det blir i det minste en god treningsøkt!»

Slike halmstrå er det bare idioter som klamrer seg til. Først må jeg vade gjennom dyp snø for å komme til garasjen, der snøskuffa står klar til dyst. Samtidig ser jeg at en fyr borti gata starter snøfreseren sin.

Så er helvete løst.

Snøen er adskillig mer uhåndterlig enn sist, og insisterer på å klistre seg fast til snøskuffa. Hver gang jeg skal tømme skjiten, må jeg sparke løs snøen som har festet seg, noe som gjør en allerede bedriten oppgave enda mindre lystbetont.

Mannen med snøfreser, derimot, har det adskillig lettere. Innen da er jeg riktignok både dehydrert og dødssliten, men jeg sverger på min mors barn at jeg kan høre fyren plystre mens han holder på.

Stakkaren aner fred og ingen fare, og vet heldigvis ingenting om voldsfantasiene som for lengst har inntatt skallen min.

Jeg ser for meg overskriften i morgendagens avis: «Snømåking endte i slåsskamp – mann sendt til sykehus». Heldigvis for han er jeg ganske konfliktsky.

Svetten renner. Jeg har selvfølgelig kledd på meg altfor mye, og hele habitten er gjennomvåt. Nå begynner jeg å bli skikkelig lei. Sinnet bobler i kroppen, som en altfor sterk automatkaffe på tom mage. Min indre fornuft trår plutselig til, og en ny tanke dukker opp: «Han med snøfreseren får i det minste ikke like god trening som meg!»

Igjen, så er dette kun meningsløse krampetrekninger fra en fortapt sjel.

Idet jeg måker ei ladning kald død over til naboplena, tråkker jeg plutselig ut i det store intet – beina forsvinner ned i dyp snø, samtidig som jeg smeller neseryggen i håndtaket på snøskuffa med full kraft.

Jeg raver rundt på gårdsplassen med et snyteskaft i intens smerte. Samtidig registrerer jeg at fyren borti gata med snøfreseren allerede er ferdig med jobben.

Jeg holder på i halvannen time før blodslitet endelig er over.

I dag måtte jeg måke snø igjen, men denne gangen var jeg i det minste så smart at jeg tok meg en øl først...