I et trangt arbeidsmarked handler det om å være best mulig. Det sier seg selv. Og som ung og nyutdanna er det viktig å vise at man duger. At man er flink. Ikke bare flink nok, vel å merke, men dritflink. Den beste! Dette ligger mellom linjene på studiene: ikke vis svakhet.

Og det er vel også et slags menneskelig instinkt det her, å skjule våre svakheter. For noen tusen år siden kunne det hende man la ut på jakt, kun for å gjemme seg i skogen noen timer og komme tilbake og skylde på manglende byttedyr, når problemet egentlig var at du ikke hadde snøring på hvordan du skulle knærte dyret i utgangspunktet. I dag dekker vi over kunnskapshullene ved å google.

«Klart jeg vet det», sier jeg, og googler meg fram til løsninga.

Og selv om Google fortsatt er min aller beste venn her i livet, så har jeg begynt å innse at noen ganger er det faktisk mye mer fornuftig å innrømme at kunnskapen min ikke strekker til: og at jeg heller bare skal spørre noen som kan det. På jobb kan det spare meg evigheter, siden det ville tatt meg timevis å google svare på noe en redaktør kan forklare meg på to minutter, eller jeg kan sørge for at en arbeidsoppgave blir løst riktig ved å gå til den som er best – i stedet for å knote rundt selv og tenke at jeg skal få det til.

På hjemmefronten betyr det å ringe en elektriker, som kan henge opp lampa mi riktig på første forsøk, i stedet for at jeg insisterer på å få det til selv – og ødelegger taket i forsøket.

Kort fortalt så har det, i en alder av 28 år, begynt å gå opp for meg at det å be om hjelp ikke er et tegn på svakhet, men heller en enorm styrke. Det å innse mine mangler, eller kunnskapshull, fører kun til at jeg får flere anledninger til å samarbeide med andre, og ikke minst lære av de som kan det best.

Jo da, så er det kanskje litt flaut at jeg ikke engang er i stand til å henge opp en gardinstang uten hjelp fra en tømrer, men mens tømreren boret, skrudde, tenkte og valgte gipsanker – så lærte jeg masse. Og noen uker senere greide jeg å henge ting på veggen selv, uten å gå fullstendig i kjelleren. Da visste jeg hvordan jeg skulle finne en stender, hva jeg skulle gjøre om jeg ikke fant den, og at det er en fordel å velge riktig skrue til riktig jobb.

Fordi jeg turte å be om hjelp ble jeg bedre rusta til å utføre oppgaven selv neste gang. Og nå blir jeg litt mindre flau, og får ikke den samme knekken i stoltheten, når jeg ber om hjelp. Mennesker trenger hjelp! Om vi skulle stått hver for oss og alene hadde ikke den stakkars jegeren noen gang blitt bedre til å jakte.

Vi er flokkdyr, som bor på hver vår tue, i en moderne verden. Vi er rett og slett for dårlige til å be om hjelp. Enten det er til å henge opp noe på veggen, få venner til å ta med mat når de kommer på barselbesøk eller bare vise en kollega noe hun ikke kunne fra før.

Hjelp er investeringer. Og for meg som er enormt glad i å lære, er det ganske flaut at jeg ikke har skjønt det før nå.

Så her står jeg da, på terskelen til å bli 29, og satser på at i løpet av 30-åra skal jeg bli en ekspert til å be om hjelp hver eneste gang jeg trenger det, og lære en hel bråte med nye ting på vegen. Hvem vet. Kanskje er jeg i stand til å pusse opp stua selv innen jeg fyller 40.