Hils på Kari (10). Kari vet at hun skal bli noe stort. Enten skuespiller, forfatter eller popartist i utlandet. Hun drømmer om å utrette noe, bidra til en bedre verden, og da må hun flytte. Vanlig, det skal hun i hvert fall ikke bli. Å bruke helga på å klippe plen eller dra til Bohus for å kjøpe nye bokhyller – nei, takk!, tenker Kari (17) – det er det siste hun skal.

Kari (19) flytter fra heimbygda for å studere statsvitenskap på Universitetet i Bergen. Hun bor i et kollektiv med andre venninner, og hver morgen står hun opp klokka seks, trakter kaffe og pakker sekken før hun drar til lesesalen og tilbringer de neste fjorten timene. Etter bachelorgraden tar hun en mastergrad i London. Det er sykkelturer i Hudson Park med en kjæreste, bransjeseminar, studentfester og en tilværelse som hun skulle ønske aldri tar slutt. Hun lever virkelig livet! Hun møter mennesker fra hele verden og lærer seg både å surfe og å stryke på eksamen. Men drømmen er fortsatt ikke nådd, hun skal ikke bare stoppe her, skal hun? Hun har fortsatt følelsen av å vente på noe, at livet fortsatt ikke har begynt på ordentlig. Med mastergraden i hånda søker hun på en jobb for FN. Blant over tre hundre søkere blir hun innkalt til intervju i Brüssel, proppfull av selvtillit og innser også at hun må velge mellom kjæresten og karrieren. Kjæresten vil jo bare kjøpe et rekkehus og slappe av i helgene. Kari er sikker i sitt valg og tenker at hun i hvert fall får en annen kul jobb hvis FN ikke vil ha henne.

Vi skrur tiden fram noen år. Kari (31) jobber som sekretær for et mellomstort firma i Oxford Street og føler hun er på jobb døgnet rundt, selv om arbeidsoppgavene er ganske kjedelige. Husleia i London er dessuten dyr, og selv om hun får meldinger av venninner som skriver at livet hennes ser fantastisk ut på Instagram, velger hun til slutt å flytte hjem til Norge. Alene sitter hun på et tog som flyter gjennom det søvnige landskapet, forbi kornåkre og trønderlån, den rake motsetninga til London med de store scenene, de viktige personene og de uendelige mulighetene.

Kari må svelge unna sjalusien når hun ser hvor veletablerte alle andre er. Folk hun vokste opp med har fått seg fast jobb, hus og barn. Hvorfor ser det ut som alle andre klarer det – og ikke jeg, tenker Kari (31), og må holde igjen tårene på toget.

Nå er hun ikke sikker på hva hun vil gjøre lenger. Kanskje hun faktisk vil flytte til et rekkehus og slappe av i helgene. Kanskje hun, på den årlige julefesten på grendehuset, kommer til å møte mannen i sitt liv om et år eller to. Kanskje de kommer til å flytte inn sammen.

Etter hvert blir det flere turer til IKEA for å handle møbler, og Kari (36) og samboeren (37) kommer til å krangle om de skal ha grønne eller røde gardiner eller bruke penger på ny støvsuger eller helgetur til Åre. Kari søker på mange jobber. Så befinner hun seg på et kontor og står ved kaffemaskina og prater med kolleger om plenklipping, barnesykdommer, «Maskorama», bollebaking eller dugnaden på fredag. Kari smiler og åpner seg opp, føler at hun er en del av gjengen på ekte.

Årene går og mobilen er sprekkfull av bilder fra barnebursdager, skoleavslutninger, ferieturer og hundrevis av andre ting. Er det vanlig å ha så mange bilder på telefonen, tenker Kari (52)? Men det er så mange fine minner der inne, helt ubetydelige ting der og da, som den teltturen hun hadde alene med samboeren da de hadde barnevakt eller alle lørdagsmorgenene de lå i senga hele familien og ventet med å stå opp fordi regndråpene trommet på taket. De lå der helt til hunden også bykset oppi. Plutselig gir alt dette Kari tårer i øyekroken. Har hun kommet i overgangsalderen?

Hun feirer en rund dag i et partytelt, med Namsen og solnedgangen som perfekte omgivelser, barna holder taler, de har blitt store nå, og fortsatt jobber Kari på det samme kontoret, med de samme kollegene og de samme, fine samtalene i matpausen eller på torsdagsturene. Bare kaffemaskina er byttet ut. Noen år senere får de barnebarn og sommerferiene blir om mulig enda finere i heimbygda til Kari. En kveld er hun barnevakt for femåringen, og Kari spør hva han vil bli når han blir stor. – Profesjonell fotballspiller, svarer barnebarnet selvsikkert. Da smiler Kari, stryker ham over panna og spør om de skal lese enda en godnatthistorie.

Og snipp, snapp, snute så var den helt vanlige historia om Kari ute.