Nå er de fleste høringsuttalelsene levert inn, og i den forbindelse har jeg lagt merke til at LO i sin uttalelse m.a. skriver:

«I rettskretser med lengre og tyngre reiseveier ber imidlertid LO på bakgrunn av tilbakemelding fra tillitsvalgte, departementet om å «spesielt vurdere om det bør» reverseres» i 10 konkrete tingretter og en jordskifterett.»

De 11 LO mener bør vurderes spesielt er:

  • Ringerike, Asker og Bærum tingrett
  • Buskerud tingrett
  • Telemark tingrett
  • Hordaland tingrett
  • Møre og Romsdal tingrett
  • Helgeland tingrett
  • Midtre Hålogaland tingrett
  • Nord-Troms og Senja tingrett
  • Salten og Lofoten tingrett
  • Indre og Østre Finnmark tingrett
  • Sogn og Fjordane jordskifterett

I denne forbindelse, la jeg med en gang merke til at Trøndelag tingrett med rettsstedene Namsos, Steinkjer og Brekstad ikke var med i oppstillingen.

Dette må være en forglemmelse, for det er jo et faktum at det er ca. 20 mil fra Namsos til Trondheim, en kjøretur på rundt 3 timer. Fra Steinkjer er det ca. 1 time kortere kjøretur, men et betydelig tidsforbruk av toppgasjerte stillingsinnehavere når de skal reise rundt til de forskjellige rettsstedene og drive HR-arbeid.

Sentralistene argumenterer med besparelser og effektivisering. Men dette må da være rent sløseri når det gjelder bruk av jus-spesialister og toppgasjert arbeidskraft. De nye sorenskriverstillingene har nemlig et spenn i lønnsstigen fra kr. 1.363.000,- (1 – 9,9 ansatte) til kr. 1.763.000,- (over 200 ansatte)

Kort sagt: Millionlønninger for å kjøre bil.

Jeg mener det må være innlysende at det er mye bedre og langt billigere at en går tilbake til ordningen før 2021, med en stedlig sorenskriver som både faglig og administrativ leder av rettsstedet Namdal tingrett i Namsos, og det er her det skal være dyktige fagfolk. Dommeryrket er en ensom jobb. Desto viktige er det at omgivelsene er trygge og gode, og at de ikke skal være underlagt en ledelse milevis unna.

LO, avdeling Namsos, må derfor nå på banen for også å få Trøndelag/Namsos med på denne listen.

I tillegg er å bemerke at det norske rettssystemet er basert på, et, ikke så lite, innslag av legdommere, noe som er viktig for at «vanlige» folk kan bidra med sin kunnskap og rettsfølelse. Disse er også en del av det norske rettsvesen. De bor både i byene og i distriktene, og gir også et innslag av trygghet og rettssikkerhet i det norske rettsvesen. Slik har det vært i Norge i minst 1000 år.

Den folkelige forankringen av norsk rettsvesen har gitt trygghet til folket både i by og land, og det vil være tragisk hvis denne brede forankringen skulle bli erstattet av noen få maktpersoner, fjernt fra befolkningen i størstedelen av landet. Dette må også sentralistene i storbyene ta inn over seg.

I stortingsvalget i 2021 sa det norske folket ifra at de ikke ville ha denne sentraliseringspolitikken. Nå står en snart foran et nytt kommunevalg.

Politikerne må derfor nå igjen stå opp for bygdene sine, med krav om at de også får statlige kompetanse-arbeidsplasser, med de positive ringvirkningenene dette gir. Det er mange å ta av, i f. eks. Oslo-regionen. I Namsos har vi fått en særs vellykket etablering med utflytting av Statskog sin organisasjon.

Jeg regner derfor nå med at Senterpartiet sin justisminister Emilie Enger Mehl sammen med Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum står ved løftene sine til folket i distrikts-Norge, og sørger for at både Stoltenberg-regjeringen og Solberg-regjeringen sin sentraliserings-politikk blir reversert. .