Gå til sidens hovedinnhold

Tross sine 23 år begynner Mari Båtnes å bli en erfaren jeger, mens søstra Julie (18) er fersk i faget og jakter fortsatt si første rype.

Småviltjakta er i gang – vi ble med sju damer og seks hunder på tur.

Drømmen om åpne jaktterreng og kremet rypesuppe

Tross sine 23 år begynner Mari Båtnes å bli en erfaren jeger. Søstra Julie (18) er fersk i faget og jakter fortsatt si første rype. Småviltjakta er i gang – vi ble med sju damer og seks hunder på tur.

Artikkelen er over 1 år gammel

BANGDALEN: Hver høst pleier damegruppa i Klinga jeger- og fiskeforening å dra på helgetur til Bangsjøstua, ei utleiehytte langt inne i Bangdalen.

– Det har blitt en tradisjon som vi har holdt på i alle fall ti år, sier Sølvi Sølvesen.

– Vanligvis er det også tre fra Trondheim med, men de fikk ikke til det i år, forteller damene.

Det er lørdag og klokka har akkurat passert ni. De har allerede vært ute en gang i dag. Nå er det lunsj i den romslige hytta som ligger like ved Bangsjøan, en innsjø som grenser mot fire kommuner – Steinkjer, Grong, Snåsa og Overhalla.

Mari Båtnes (23) og søstra Julie Båtnes (18) sitter ved spisebordet, mens Sølvi Sølvesen (39), Ann-Louise Anderstig (42) og Laila Rønning slapper av i stua. I gangen og kjøkkenet holder Ellen Leithe (55) og Heidi Berger (56) på å gjøre seg klar til tur.

Kjøtt fra Coop-en?

I vinduskarmen står en trelitring rødvin, åpnet kvelden før.

– Det ble ikke så seint altså, vi var oppe klokka seks i dag og har vært på en tur allerede, sier de.

Lenge var det fast kost å markere starten på jakthelga med ost-, kjeks- og vinkveld ved ankomst.

– I fjor endret vi rutinen, så nå er det taco, sider og vin, forteller Rønning.

Men lørdagsrutinen består – med jegergryte med reinskav på kvelden.

– I fjor plukket vi også mye sopp som vi stekte og hadde til, sier hun.

– Så dere spiser ikke viltet dere selv skyter her?

–Her går det som regel i kjøtt fra Coop-en, sier hun og ler.

– Det vi skyter, tar vi som regel med oss heim og arrangerer viltaften senere.

Jegerne forklarer at småviltet, og særlig haren, bør henge litt før kjøttet blir mørt og ordentlig spisbar.

– Haren skal henge i 40 døgngrader, forklarer Mari.

Brettspill og diskusjoner

Det sosiale er en like stor del av opplevelsen som selve jakta, kan de fortelle.

– Begge deler er like viktig. Alle gleder seg veldig til den årlige turen. Mannfolka drar jo på sine turer også, men denne er bare for damene, forteller Rønning.

I tillegg til god mat og drikke er det blitt en liten tradisjon med brettspill. Og hva er vel da mer naturlig enn en runde «Jegerspillet»?

– Der går det i spørsmål om jakt, natur og dyr. Så får vi friske opp kunnskapen litt. Men spillet begynner å bli gammelt, så mange av svarene er litt utdaterte, sier Sølvesen.

– Da blir det som regel litt diskusjoner. Men stort sett er det veldig hyggelig – det dukker opp mange personlige historier når vi spiller, forteller Rønning.

Jaktgen i familien

Rundt dem lusker alle de seks hundene – Shadow, Ira, Troya, Vittra, Torry og Arja.

– For meg er hund kanskje den viktigste delen med jakta. Det handler om både trening og turselskap, og dessuten får vi dekt et stort område når du har med hund. Det går jo an å jakte uten hund også, men da må du være «på vakt» hele tida, og det kan fort bli slitsomt, sier Mari.

Selv er det hennes tredje tur med til Bangsjøstua. Interessen for jakt og hund ble vekket tidlig hos 23-åringen fra Bangsund.

– Det ligger i familien. For meg begynte det da jeg fikk låne hunder og begynte å gå turer.

Det jeg liker best med fuglejakt, er at man kan gå og småprate. Sitter du på elgpost, må du være stille og ligge i ro. Det er ikke helt min greie.

Mari Båtnes

For søstra Julie Båtnes (18) er det derimot den første turen til Bangsjøstua. Hun tok jegerprøven i sommer.

– Det er både artig og spennende. Det er ikke så mange jenter i min alder som jakter, men jeg har ei venninne, i tillegg til flere kompiser, sier hun.

Selv om hun er nybegynner og yngst i gjengen, blir hun ikke behandlet noe annerledes enn de andre.

– Du blir ikke satt til å ta oppvasken?

– Nei, de behandler meg greit, sier 18-åringen.

– Sølvi og Laila er veldig «kjerringemne», mens jeg mer «kar» – jeg bare spiser og nekter å ta oppvasken, ler Mari.

– Neida, alle hjelper til, legger hun fort til.

Teknologiske hjelpemidler

Ellen Leithe (55) fra Jøa og Heidi Berger (56) fra Bangsund er gruppas mest erfarne jegere.

– Men dette er første gang jeg er med på fuglejakt med hund. Tidligere har jeg holdt meg mest til storvilt, spesielt elg og rådyr. Det er aldri for sent å lære noe nytt, sier Leithe.

Berger synes det er flott at foreninga rekrutterer unge jegere.

– Det er kjempekoselig at det kommer så mange etter. Vi merker at de er litt mer opptatt av utstyr og nyere teknologi enn det vi er. At det er blitt en viktigere del av jakta. Og så kan vi kanskje bidra med litt erfaring. Noen gamle kroker må de jo ha med, smiler Berger.

56-åringen tenker ikke spesielt over at det nesten er 30 år mellom gruppas yngste og eldste.

– Her spiller alder ingen rolle. Alle er likeverdig, sier hun.

Valpen og lillesøstra skal lære

Småviltjakta startet 10. september. Skogsfugljakta varer til 23. desember, mens rypejakta varer ut februar.

– Folk pleier å være mest ivrig i starten på jakta. Det ser ut til å være bra forhold i fjellet i år, med mye fugl og store, fine kull, sier Mari Båtnes.

Til daglig jobber hun i barnehage på Bangsund. Å være ute i naturen ser hun på som god rekreasjon.

– Når jeg kommer meg på fjellet, er jeg i mitt rette element. Jeg liker å gå alene med hundene, men i år har jeg vært litt mer sosial i fjellet, sier hun.

Matpausen er over, og Mari og søstra Julie gjør seg klar for en ny tur på fjellet. Med seg har de Shadow, en valp på sju måneder, samt Ira på 6 år. Målet er at Shadow skal lære av den mer erfarne tispa. Hundene får på seg hver sin gps-sender. Slik kan eierne holde styr på dem, samt få beskjed når hundene tar stand.

– Det er et fint hjelpemiddel, men du må også lære deg å kjenne hundene. Alle hunder er forskjellige og opptrer ulikt når de er ute i terrenget, sier Mari.

For lillesøster Julie handler det mye om å plukke opp erfaring fra de andre og lære så mye som mulig. Hun venter fortsatt på å få skyte si første rype.

– Jeg håper det blir i løpet av helga, sier 18-åringen.

At søstrene går sammen, faller naturlig.

– Vi har alltid gått greit sammen. Hun hører etter, sier Mari.

– Jeg tør ikke annet, sier Julie.

Begge ler. Så setter de seg i den lille røde bilen, med hundene i baksetet, og kjører av sted til dagens jaktterreng.

Bedagelig harejakt

Mens de andre har dratt på fuglejakt, har Sølvi Sølvesen, Laila Rønning og Ann-Louise Anderstig funnet seg en bålplass i vegkanten. De har med toastjern og termoser med kaffe, kakao og te. Dette er altså harejakt – eller harelos, som de kaller det.

– Det er bikkjas jobb å finne haren – vi tenner bål og bare koser oss, sier Rønning.

Innimellom titter de på gps-en. Om de hører bjeffing, kan det tyde på at hunden har fått snusen av en hare.

For Ann-Louise fra Spillum er det første gang hun er med de andre damene på jakttur til Bangdalen.

– Jeg er veldig glad i å være ute i naturen, men har ikke tatt jegerprøven ennå. Det er greit å få «teste ut» før man tar prøven. Og så er det jo veldig trivelig å sitte sånn ved bålet og prate, sier hun.

– Det ser jo veldig bedagelig ut å være på harejakt?

– Ja, dette er mest kos. Men hører vi bjeffing, så spretter vi opp. For å variere pleier vi å ta en dag med harejakt og en dag med fuglejakt, så vi i alle fall får en dag med litt mosjon, sier Rønning.

Praten går i hund

– Det jeg liker best med fuglejakt er at man kan gå og småprate. Sitter du på elgpost, må du være stille og ligge i ro. Det er ikke helt min greie, sier Mari.

Hun og Julie beveger seg opp i terrenget for å komme over tregrensa. Da er det lettere å få øye på fugl som flyr opp.

– Hva prater dere om da?

– Det går mest i hund, sier søstrene.

– Ikke mer private ting? Kjærester og sånn?

– Ingenting slår hunder. Hvem trenger kjærester når vi har hunder?

Selv er Mari mamma (og Julie tante) til to – ei jente på 6 og en gutt på to.

– De er ikke med på jakt ennå, men er veldig ivrig på å gå turer i fjellet. Det er jeg godt fornøyd med, sier Mari.

Hun er opptatt av at barna skal få et naturlig forhold til hvor maten kommer ifra.

– Jeg tror det er viktig at de lærer seg at maten ikke kommer fra butikken.

Mestringsfølelse

Julie vet hva hun skal gjøre om hun får sin første rype.

– Da skal jeg ta den med heim og spise den.

– Tilbereder du selv?

– Nei, men stefaren min er veldig flink til å lage rype. Med poteter og viltsaus til. Eller kremet rypesuppe, det er veldig godt, sier hun.

– Er det maten som er viktigst med jakta?

– Nei, det er jo hele greia med å være ute i naturen. Det er veldig spennende når hunden tar stand – «er det fugl?». Og så gir det mestringsfølelse når du klarer å skyte en fugl. Men det gjør ikke noe om det ikke blir fangst heller. Spesielt ikke nå, når vi har med valp på trening, sier Mari.

Søstrene fortsetter turen opp i fjellet, mens vi kjører tilbake til byen. Det hjalp tydeligvis å kvitte seg med journalist og fotograf, for ikke lenge etter får vi en sms med bilde av ei rype. Litt senere får vi ett til.

Så da er det bare for far å sette fram grytene.

Kommentarer til denne saken