Gå til sidens hovedinnhold

Du er sta, Ane, og det skal du fortsette å være

Etter en strålende åpning i verdenscupen, ble norgescupåpninga av den tyngre sorten for Ane Appelkvist Stenseth. Og igjen går kommentarene på at hun må satse utelukkende på sprintlangrenn.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

LILLEHAMMER: Det er slett ikke til å undre seg over at spørsmålet kommer opp i dagen. For mens hun fire ganger har vært i finalen i sprint i verdenscupen, er hennes resultatrekke i verdenscuprenn på distanse 54, 59, 67, 78.

Lørdag gikk hun norgescuprenn på 10 km i fri teknikk, og kom i mål på plass nummer 44, 3,28 minutter bak Johaug.

Det er ikke noe nytt at Ane får spørsmål om hun ikke bør satse bare på sprint og droppe distanserenn.

De spørsmålene har kommet jevnlig siden hun som eldre junior for første gang viste seg fram som et sjeldent sprintemne, under NM på Røros i 2015. Men hver gang når spørsmålet har blitt stilt, har Ane svart at hun ønsker å satse som før, med ønske om også å bli god på distanserenn.

Også landslagstrener Ole Morten Iversen har i tidligere intervju uttalt at Ane bør spesialisere seg på sprintlangrenn.

Samme Iversen er kjent for å være ganske så tydelig på hva han mener, og er også omtalt som sta. På landslaget møter han sitt motstykke i Ane Appelkvist Stenseth, noe Stenseth selv snakket om i et intervju med NA før sin første sesong på landslaget som eliteløper.

«Jeg kjenner at det er viktig å ha en trener som tør være sta, og ikke bare gjør det som jeg vil. For jeg kan absolutt være ganske sta jeg også», sa hun i det intervjuet.

Nå lever Ane som i drømmen

Sprint i endring

Så er spørsmålet om Ane bør dempe sin egen stahet og droppe distanserenn.

For å finne et svar på det spørsmålet bør vi først se litt på sprintens utvikling, både når det handler om løypeprofiler og hvordan sprinter i dag ofte blir gått.

For om det ikke er så tydelig, så har sprintlangrenn utviklet seg. Og ikke i den retning som mange spådde, at sprint og distanse vil skille mer og mer lag, når det handler om type løpere som hevder seg.

Årsaken er at løypene stadig oftere nå har lange motbakker, noe som medfører lengre konkurransetid. Det igjen har medført at løpere som ikke har de ekstreme avslutningsegenskapene av typen Linn Svahns og Anes stakeferdigheter, bare har én mulighet hvis de ønsker å være med i kampen om seieren; å sette fart fra første meter når det gås finaler i sprint.

Landslagets nye sprinttrener, Ola Vigen Hattestad var inne på det samme i et intervju med NA i forkant av verdenscupåpninga i Finland forrige helg. For på spørsmål om hvordan sprint er i dag sammenliknet med da han selv var på topp, svarer han dette:

«Jeg tror at det gjerne ble gått vel så fort det siste minuttet som i dag, men nå gås det jevnt hardere hele vegen. Derfor må løperne ha kapasitet».

Fredag fikk man et nytt bevis på sannheten i det Hattestad sier om behovet for kapasitet. For i sprinten i norgescupen på Lillehammer gikk Anniken Gjerde Alnæs til topps. For mange er hun trolig et ganske så ubeskrevet blad. At hun er rask er dog ikke noe nytt. Allerede som junior markerte hun seg blant seniorene, blant annet på rulleskisprinter.

Så forsvant hun under radaren for mange, for så å dukke opp på toppen av seierspallen etter en sprintoppvisning av rang fredag. For hun gikk i front i både kvartfinalen, semifinalen og finalen, og satte løpere som Stenseth og Weng på plass også i spurten. Der var det aldri noe luregåing eller forsøk på annen taktikk enn å legge seg i front og stole på egen kapasitet.

Hva har Alnæs så drevet av trening de siste årene? Jo, hun har satset på langløp, og brukte de store mengdene hun har lagt ned i slik trening som forklaring på sin sprint fredag.

At langløpene stort sett går i klassisk, og at fredagens sprint var i fri teknikk, bare forsterker bildet av hva som kreves for å bli en toppsprinter i dag. Det holder ikke lenger med å være rask i avslutning. For har du ikke kapasitet vil du aldri komme i posisjon til å få vist disse egenskapene i sprint anno 2020/2021.

Krever kapasitet

Ane A. Stenseth kom som et skudd inn i verdenseliten i sprint for to sesonger siden. Hun kom for mange nærmest fra intet, og har i en alder av 25 år etablert seg i favorittsjiktet i damesprint.

Ane er en av verdens råeste stakere, ved siden av nevnte Svahn trolig den sterkeste. Framgangen til grongkvinnen har vært formidabel og oppsiktsvekkende.

Det er verdt å se hvilken trening hun har drevet. Fra hun var 15–16 år har hun levert solide treningsdoser og har fortsatt med dette som senior. Ikke de store sprangene, men år for år viser treningsdagboka ei økning på åtte-ti prosent. For hun har hele tida vært klar på at kapasiteten må bedres. Og hun har aldri rendyrket sprintsatsing.

Når du samtidig ser at Ane vinner en verdenscup-prolog med over fire sekunder, som hun gjorde i Ruka sist helg, skal man være ganske selvsikker for å påstå at Ane har gjort mye feil på treningsvegen, eller at hun har gjort feil ved å prioritere trening for å bli en god distanseløper ved siden av sprint.

For det vi ser nå er at den type trening ikke ekskluder noe som helst med tanke på å bli en toppsprinter. Snarere tvert imot.

Eller sagt på en annen måte: Ane; du er sta, og det skal du fortsette å være!

Kommentarer til denne saken