Det «solide flertallet» på venstresiden i norsk politikk kunne ikke samles – noen ble holdt utenfor, men andre ville heller søke å oppnå mer gjennom forhandlinger og opposisjonspolitikk i Stortinget.

Det har blitt en underlig tid. Jeg tror det norske folk flest savner styringsdyktige partier, stabile flertall og som kan holde en noenlunde stø kurs i samfunnsutviklingen i Norge. Helhetlig politikk er smuldret opp til småpartier som hele tiden søker å få gjennomslag fra sak til sak og fra dag til dag. Etter min vurdering er dette et sykdomstegn i norsk og internasjonal politikk. «Ensakspartier», «fløypartier» - nesten separatistbevegelser - og opposisjonspartier – som kunne ha deltatt i posisjon – er med og ødelegger godt grunnlag for politisk styring og forståelse.

De fleste innbyggere forventer styring fra Storting og regjering. Måten det arbeides på bygger opp under politikerforakt og innbyggere blir tilbakeholdne til å delta i politisk arbeid.

Jeg er født i første halvår av forrige århundre. Det var i utgangspunktet en god tid. Rett etter andre verdenskrig skulle landet bygges opp etter fem års raseringer med krig og elendighet. Gamle løsninger ble lagt til side og det skulle skapes nye løsninger for en framtid for alle. Det ble oppfattet som krevende i et fattig land med mange fattige innbyggere, men løsningen skulle være for alle uansett utgangspunkt og holdninger. Mange behov ble lagt til side og det mest nødvendige ble prioritert først. Jeg var ung den gangen og forsto ikke så mye av det som skjedde, men en ting var klinkende klar – alle som kunne skulle bidra. De som hadde behov for hjelp og bistand skulle få. Yte – og så nyte.

Vi som vokste opp etter andre verdenskrig må ha gjort en dårlig jobb. Det var ikke bedre før og utrolig mye bra har skjedd, men mye av felleskapstankene, fellesskapsløsningene og ivaretakelse av velferdssamfunnet har kommet i bakgrunnen. Egoismen har tatt overhånd, og det kommer trolig – og kanskje mest sannsynlig – av at vi har kunnet oppdra våre barn på en måte som har skjemt dem bort. Privatøkonomien har blitt veldig god for de aller fleste. Dette har bidratt til at vi kunnet skjemme bort barn og barnebarn som har bidratt til en usunn egoisme.

Dette er en villet samfunnsutviklingen, men jeg lurer på om dette er til det gode i vårt samfunn. Jeg tror at den oppvekst vi har gitt våre barn og barnebarn har bidratt til å avle en usunn egoisme. Det er så mange som vet alt best og makter å sole seg i glansen av seg selv.

Dagens egoisme har ødelagt et godt grunnlag for felleskapstenking og fellesskapsløsninger. Venstresiden i norsk politikk har avla utvikling over til høyresiden i norsk politikk. Dette er en villet utvikling og i dag er det lite positivt å tenke fellesskapsløsninger foran egoistiske løsninger. Vi skal ha individuelle løsninger og tilrettelegging innenfor et sterkt felleskap. Individuelle løsninger må være basert på behov for bistand og ikke slik at de som trenger det minst skal komme først i «køen». Til sterke enkeltpersoner er det vanskelig å si nei, men når fellesskapets gode skal fordeles må fordelingen oppleves som rettferdig.

Vi er i en pandemi, det er krig i Ukraina og verden står overfor en klimautfordring som aldri har vært større. Norge har – på grunn av meget gode politiske valg om norsk olje- og gassutvinning – meget god økonomi. Av denne grunn har det vært mulig å «pøse» inn penger for å bekjempe negativ virkning av pandemi og høye priser på strøm og andre uheldige kostnadsøkninger. Politisk styring er krevende og styringspartiene utfordres hele tiden av opposisjonspartier som vil benytte sin noe «tildelte» styrke til å stille krav og forvente å bli hørt i enkeltsaker som ikke alltid ivaretar helhet og fellesskap – men særinteresser.

Enkelte partier opptrer ofte mer som sekter og organisasjoner som «lobber» sine synspunkter for å påvirke posisjon og andre parter får å oppnå gjennomslag for sine saker. Hissige kamper om enkeltsaker er utfordrende samfunnet vårt. «Og no er eg ikkje redd lenger. Og så har eg levd, kjem det for meg» (OD I ungdommen)