Eid trygghet

GRÜNERLØKKA: – Det er ingen menneskerett å eie bolig på Grünerløkka – tro meg jeg vet det, skriver ukas NA-spaltist.

GRÜNERLØKKA: – Det er ingen menneskerett å eie bolig på Grünerløkka – tro meg jeg vet det, skriver ukas NA-spaltist. Foto:

Av
DEL

SpaltistDenne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.Det er mye rart man skal drive med når man er «voksen». Alt fra å sette plumbo på handlelista hver tredje uke, til å tømme de ekle boksene med matrester som har bodd bakerst i kjøleskapet gud vet hvor lenge, og å selge bolig.

Boligkjøp- og salg er noe av det sjukeste i verden. Nest etter barnefødsler, som jeg fortsatt tror er en løgn (det kan da ikke være ekte at babyer kommer ut DER?).

Det at jeg eier en leilighet i seg selv er jo noe jeg kan våkne midt på natta og le av. Det er en så latterlig tanke at JEG eier en leilighet, hvor jeg har lov til å male vegger, slå i spiker og rive kjøkken om jeg vil. At denne leiligheten jeg er med på å eie på Grünerløkka i Oslo, er verdt like mye som en diger enebolig med eid tomt i Namdalen er i alle fall latterlig. At vi skal selge den, mest sannsynlig for flere millioner, etter jul og kjøpe noe som koster enda mer enn det igjen, får meg til å føle meg som verdens heldigste menneske.

For det er jo ko-ko at jeg kan få lov til å eie noe så fint. At jeg kan betale ned på mitt eget lån, i stedet for å putte penger i lomma på en utleier. Å eie min egen bolig føles så rart, så stort og så viktig. Det er noe jeg setter pris på hver eneste dag.

Jeg elsker hver eneste ripe i gulvet, hvert eneste hull jeg bora feil da jeg skulle henge opp gardinstenger, og jeg elsker til og med den lekke krana på badet (ja da, vi skal fikse disse tingene før vi selger).

Å eie bolig er noe så mange som mulig burde få lov til, syns jeg. Men det er jo så dyrt, og så himla uoppnåelig for så mange. Spesielt for oss som har flytta langt hjemmefra, studert, har høye studielån og ønsker å bo sentralt.

Det er ingen menneskerett å eie bolig på Grünerløkka, tro meg, jeg vet det. Men jeg var heldig og møtte en fyr som eide her fra før, lokalbanken min hjalp meg til å få lån og vipps: nå eier jeg en halv leilighet på Grünerløkka. På størrelse med ei gjennomsnittlig åpen løsning mellom stue og kjøkken i Namdalen, men allikevel: vi eier den.

Og det rareste med dette boligeventyret mitt er at jeg for noen år tilbake leide tredve kvadrat like oppi gata her, hvor det var så kaldt at jeg måtte bruke tre pledd om vinteren, hvor leia var dyrere enn boliglånet mitt er i dag.

De fleste av oss unge mennesker som i dag bor sentralt har jo råd til å betjene lån. Det er bare så vanskelig å få dem. Jeg forstår at man trenger sikkerhet og blablabla, men når det er så mange som har råd til å betale dyre husleier så burde vel flere hatt anledning til å betjene sine egne lån?

Jeg har ikke løsningen på denne problematikken. At jeg, en kommunikasjonsrådgiver med studiegjeld, skulle ha løsningen på hvordan vi får flere inn på boligmarkedet er nesten like teit som om en mislykka forretningsmann skulle vært president i verdens største demokrati.

Men det er nå en gang sånn at det å eie sin egen bolig er den største, beste og tryggeste investeringen de fleste av oss nordmenn gjør. Det åpner dører for en dag å kjøpe noe med et ekstra soverom til den første ungen. Eller en hage til hunden. Eller et nabolag til smårollingene.

Vi unge ønsker også gleden av å eie vår egen bolig, slik som generasjonene før oss har kunnet gjøre. Jeg har vært heldig. Men muligheten til å eie bolig burde ikke være basert på hvem som har flaks, og hvem som har foreldre med størst lommebok.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken