Han ankom i dongeri med kne, dauslitne clogs med ragsokker i, blå amerikaner med åtte plugger foran og støvsky bak, glødende heimrullings i kjeftvika, tilsynelatende totalt uten forpliktelser og klare mål for sin ankomst. Og sosial vettu, jøss ja.

Første gangen jeg hilste på`n over et bål nedi fjæra stakk han straks hjem og henta en 4 liters grønnsåpdunk med noe vi kunne ha i kaffen. «- Steinar Nordtug» , sa han og rakk fram øsekarsneven. Jeg forsto øyeblikkelig at det finnes ei side av Nordtugslekta som er helt fri for Blå Swix. .Men for all del – stas å møte en fra Rød Mix sida av slekta og...

«Bohem da ,veinteli» sa vi innfødte. Vi hadde da sett bohemer før vi, men alle pleide dra når fellesferien var over. Så ikke med denne karen. Han hadde kjøpt hus, et digert sponreir uti havglefset, femtitalls, her etablerte han base-camp i ei ungkarshule av urgammel oppskrift.

Et dusin år og en pest har passert siden mannen fra spaghetti-westen rei inn – det viste seg forresten å være fra Innherred. Og summen av disse åra er at fysakken ble ei lita kryddehylle for et tredvetalls vinterfora innfødte i bygda, ja også for de sommerlige hyttentottene som har ramla inn over svabergena våre i disse åra.

Allerede ved ordet «krydderhylle» må vi stanse og notere en sensasjon: All forskning viser at f. eks . chillipepper kan komme fra utallige plasser på jordskorpa, unntatt Innherred. Spelet, og muligens spelsauen kommer derfra.

Med Nordtugen var det annerledes. Kanskje var det en mix av at han ikke ante sosiale kjøreregler/små og store skillelinjer i ei norsk gjennomsnittsbygd, kanskje var det at han ga fullstendig faen. Sannsynligvis det siste.

Fri-kar Nordtug drakk kaffe i alle gårder, helst med middag foran. Fri-kar Nordthug hadde teflon mot alle motsetningsforhold, enten de bunnet i vindmøllemotstand, knokling om utmarksbeite, eller 50 år gammel gift fra et dyrt rettsoppgjør om laksevald som forlengst er fraflytta. Trikset han bruker? Han viser en viss interesse for det betente tema - litt mindre enn for og raggsokkene han stirrer ned på – så søker han mot terrassen, rullings og magadrag.

Sånn har han holdt det gående. .Og han slipper unna med det! Et hån mot oss innfødte som er framfødt og oppbrakt med «Reglement For Bygde-Norge», og som har forholdt oss lojalt til dette reglementet. Visst slipper han unna, og ikke nok med det: Han har tilsynelatende opparbeida seg særrettigheter isom mmunitet! Hør her, en mann som friserer håret med snøfreser om morran vandrer ut i hverdagen og foretar seg ting som vi utflytta innfødte veit er TOTTALT FEIL her i bygda.

Eksempler kommer: Helt fra egen topplue henter han en rørende ide om å berge ungdomshuset i bygda. Loddbøker er ingen original ide, men så var det premiene da...

Loddbok A: Båtsafari Flatanger rundt med bygdehistorikeren og gammelordføreren.

Loddbok B: Drømmedag på NRK Tyholt med lunsj, vert; utflytta innfødt – som også spanderer lunsjen.

Loddbok C: En sauskrott til høsten.

Dette var uventa nytt for bygdehistorikeren da loddboka på rundtur ankom heimen. NRK verten prøvde også å skjule sin forbauselse, men tok lodd i håp om å vinne og endelig få møte seg sjøl. Og begge fikk gleden av å se ansiktet på sauebonden da han åpna loddboka og det gikk opp for ham at han fikk sjansen til en ekstra-gevinst fra egen avling. Han kunne da umulig huske han hadde sponsa noe rasedyr, men sauskrotten ble levert den glade vinner med et smil på høstparten. Og Nordtugen oppi alt dette? Slapp unna med en mild advarsel om heretter å merke sine loddbøker med «SIV» -Sponsor Ikke Varslet. Jau visst ja, -det skulle vært en av oss som har fulgt alle spillereglene uti havgapet fra vi var rogn av! Kjølhaling som straffemetode hadde fått en ny vår, folkens!

Eller denne: Northugen beretter rørende om en original begravelse han hadde vært på. En gammel kompis hadde avspaset på ei øy langt søtten nord i Flatanger. Han hadde bedt om at hans aske skulle spres på fjorden i følge med ei uspretta flaske Captain Morgan rom, alt etterfulgt av gravøl med vafler og karsk. Og det hadde vært et heidundrande gravøl, med svært ureint og ukjent farvann på tur heim etterpå. Sluttreplikken på historia kom med et skrått blikk over brillene mot en av tilhørerne: «-Det var forresten din båt jeg brukte, takk for lånet...»

Sånn kunne jeg fortsette med historier, vill vest - uten redningsvest hele veien... Og folk bare flirer!!

«-Itjnå forbauser oss med n`Steinar», er omkvedet. Vel ,dersom reportasjebilen fra Bonytt sto utafor stova hans en dag ,så ville vi nok kveppe til noen og enhver av oss.

Han fikk snart taxibevilling, så skoletransport, vedlikehold av veier, snøbrøyting , jadda - nok å gjøre.

Men det skulle komme mer. Villsau, titalls av lamsauer .... Om forholda lå til rette kan diskuteres. Han eide ikke en jordflekk utenfor hustomta, null driftsbygning, og kjennskapen til sau begrensa seg til ullgenser vinterstid. Men de var jo ville, de skulle jo dra til fjells , overnatte ute og spise seg feite på egen hånd, beretta den nye mannen i bondelaget. Planen hadde

I øynefallende svakheter. Første året ble hele flokken spinnvill og nekta plent å komme til daddy der han gikk fjella rundt og joika på dem. Utpå seinhausten gikk bygda manngard for å drive fårikålen ut av fjellheimen, uten annet resultat enn gangsperr og mismot. Bygdas båtsbygger foreslo å legge ut hele villflokken på Finn slik at et jaktlag innant kunne komme på sjølplukk.

Løsninga ble å strø gate av gamle kneippbrød fra Hamstad ned mot bygda mens han sjøl gikk foran og lokka livet av seg. Da han nærma seg sitt andre stemmeskifte stakk den første sauen endelig hodet inn i en nyåpna rundball.

Året etter droppa sauene planene om fjelltur det året til fordel for småstreifing i grønne enger. Naboens sjølsagt - hjemme hos husfar var det jo ikke strå å få. Protester løp inn fra de som venta på siloslåtten sin, noe både bygda og Nordtug hadde forståelse for. Plutselig ble han observert nede i fjæra der han bygde seg en diger flåte. Foran havet til Amerika lå det jo noen digre holmer med grønn lugg oppå. Han trengte bare hjelp til å drive sauene opp på flåten og få noen til å slepe dem dit.....

Vi er over i fasen Noah Nordtug nå.

Interessen for havet som ferdselsåre hadde noen år tidligere ledet ham til spontan feilinvestering i en 40-fots tresjark som kameratflokken øyeblikkelig døpte MS Humus. Dengang fikk bygda øynene opp for hvor mye pillerotti plank du kan få for tre fire hundre tusen i våre dager. Men MS Humus var forlengst lukeparkert i et steinbrudd ved moloen, operasjon Noah var på gang. Og det gikk steikbra, titalls villsau ble stappa i en binge på flåten og strødd utover sommerbeite i skjærgården - ikke et får fortapt. Ikke alle grunneiere ble spurt om tillatelse heller, for den del.

Sånn kunne man fortsette. Tolv år til ende. Mannen gjør mye rart, sier mye rart og folk ler av ham. Men de hånflirer ikke. De forventer at svart kaffe, rullings og laptopen skal bringe denne mannen ut på nye freestyle-eventyr. Det er bare å henge med sjøl om ikke alt henger på greip. Som da fire-fem av kameratene fikk beskjed om å betale billetter og fly til Den Norske Opera utpå høsten, alt var bestilt, forseint å snu. Og alle dro, ingen sjekket. Jau da, Den Norske Opera bød på Shakespeares Romeo og Juliet, og gjengen var klar for fleirstemt kaldkauk i et marmorbygg nedsenka i Oslofjorden.

God knall, kanskje ikke helt som forventa. Som båtsbyggeren så treffende sa det over et glass i pausen: «Æ syns det va nå rart der...det smaill jo verken i haue eller røven på dæm.» Og da den sjuende mann i sparkebukse spratt inn, bynt æ å lur,altså.... Nordtugen hadde heller ikke sett for seg at han leda gjengen inn i ei ballettforestilling, men kvelden etter retta`n opp med «Spelemann på taket» .Paul Ottar Haga og alt på stell. Ingen regel uten unntak.

Det kan skje noe rart når en vilt fremmed rir inn i ei bygd. En som tilsynelatende ikke har vært utsatt for dressur, som aldri stresser mot langsiktige mål, prater med alle, deltar i catering høyt og lavt, som mener båten blir til mens man ror... Han kan komme i skade for å veve bygda sammen litt. Bygdedyr liker ikke sånne.

...men, hva var det nå egentlig jeg skulle si...

JO!!! Steinar Nordtug fyller 60 år i dag.