«Fotball interesserer ikke meg». Inntil for ett år siden oppsummerte denne setningen godt mitt standpunkt til klodens største sport. Og med det, ekskluderte jeg meg altså fra fellesskapet hos 3,5 milliarder fans.

Med fare for å få en haug illsinte hooligans på nakken, rokker jeg nå ved det som kanskje er et av samfunnets siste tabuer. «Hva? En mann som ikke liker fotball?». For ikke lenge siden ville jeg mye heller ha grillet meg på ei solseng i Syden og sippet lys pils fra et duggete halvlitersglass enn å dra til Anfield Stadium og fortære en lunken pint fra et plastbeger mens jeg ser Manchester United bli rundspilt av Salah og co. (Ja, for det er Liverpool som er favorittlaget. Det har pappa sagt.)

Vi var det dårligste laget i bydelsserien. Alle bylagene gledet seg til de skulle møte oss. Da visste de at seieren var i boks allerede før de hadde satt knottene på gressmatta. På barneskolen spilte jeg fotball fordi alle andre gjorde det, og fordi jeg måtte fordi mamma var trener. Jeg har eid ei eneste fotballskjorte i mitt liv. Den fikk jeg i Syden. Selvfølgelig måtte jeg ha fotballskjorte. Alle andre hadde jo det. Det var ei Barcelona-skjorte. Navnet til Ronaldinho prydet ryggtavla. Jeg visste ikke hvem han var.

Skjebnens ironi skulle ha det til at jeg ble sportsjournalist i Namdalsavisa. Her kan du nesten si jeg ble litt «tvunget» inn i en fotballverden jeg kjente lite til fra tidligere. Om jeg ikke visste hvem som ledet an i Premier League, så hadde jeg i hvert fall nå stålkontroll på tabellplasseringene i 4. divisjon avdeling 1 her hjemme.

Jeg kan forstå hvorfor fotball kan engasjere. Det handler jo om viktige ting som fellesskap, lidenskap, tilhørighet og patriotisme. Men for meg hadde det aldri vært det helt store – inntil en link poppet opp i «guttachatten».

«Noen som er gira på å bli knust i Fantasy PL?». Venneligaen var et faktum. Jeg hadde blitt introdusert for en ny side av fotballen. Nå kunne jeg selv være den som plukket ut den ultimate startelleveren. Jeg ble stolt av gutta mine på Fantasy-laget når de gjorde det godt. Å kutte båndene til en spiller jeg hadde hatt i stallen siden sesongstart ble en emosjonell affære.

Denne helga er det EM-finale. England mot Italia. Aldri før har jeg vært mer følelsesmessig investert i et fotball-EM. Disse store mesterskapene har alltid vært litt ekstra artige å følge med på, men i år er det annerledes. I «Fantasyens» verden kan alt skje. Det jeg håper skjer, er at Kane scorer. For han har jeg «capet». God kamp!