Gå til sidens hovedinnhold

«En historie verdt å kjempe for»

På lørdag var det klart for tidenes første direktesendte pride på Nrk. En nydelig sending for å feire mangfoldet og kjærligheten.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Likestillingen har kommet langt siden starten av Pride 28. juni 1969, men vi har fortsatt en lang veg å gå. Det er blant annet ett brennhett tema i fotballen, hvor UEFA nektet Tyskland å lyse opp arenaen i regnbuens farger i EM. I Polen er det innført «homofil – frie» soner og i Ungarn ble det nylig innført en lov som forbyr «promotering av homofili» overfor barn og unge. Også hjemme i trygge Norge opplever skeive vold, diskriminering i jobbmarkedet og hets.

Hvorfor er det fortsatt så viktig med Pride har mange spurt meg om, og hvorfor gjør jeg så mye ut av det? Vi lever fortsatt daglig med fordommer, «homo» er det mest brukte skjellsordet blant barn og unge og vi både ser og opplever diskriminering hver dag. Så til spørsmålet om hvorfor jeg gjør så mye ut av det, så er det nettopp fordi jeg har opplevd det selv og vet hvordan det påvirker mennesker.

Hvis jeg kan være med å gjøre en forskjell for noen så skal jeg fortsette og utfordre grenser og normer hver dag, kun ved å være meg selv.

Da jeg gikk på skolen ble vi introdusert for MOT. En organisasjon som jobber for å forebygge sosiale samfunnsproblemer gjennom å implementere holdninger og atferd blant ungdom, slik at de kan ta bedre vare på hverandre og ta bevisste valg. MOT var ett etterlengtet tilbud for meg og min klasse, endelig fikk vi spørsmål og debatt om følelser, handlinger og konsekvenser i klasserommet. Vi hadde utrolig flinke ambassadører som jobbet for MOT sine tre kjerneverdier: MOT til å leve, MOT til å bry seg, MOT til å si nei. Men hva med mot til å være seg selv? MOT-flagget vaier stadig i vinden utenfor ungdomsskolene og det er supert, men la oss ikke glemme Pride. Hva med å henge opp Pride-flagg på skoler, barnehager og ved kommunehusene?'

På Bøler skole i Oslo, ble Pride-flagget hengt opp og revet ned 4 ganger. Dette sender et forferdelig budskap til barna, og de voksne var usikre på hvordan de skulle håndtere dette. Barna på skolen tok saken i egne hender, og malte vinduer, fortau og plakater i regnbuens farger etterfulgt av en parade. Med budskapet «du må elske den du vil, og ikke føle deg dum og rar». Barn sier det ofte som det er, helt ufiltrert og herlig. For det er jo ikke mer komplisert enn det, vi ønsker bare å kunne være oss selv uten skam.

Jeg synes vi har et fint fellesskap i lokalsamfunnet vårt, men jeg tror ofte at vi voksne overtenker og gjør ting mer komplisert enn det trenger å være. Har man en dårlig dag, kan det være nok med et smil og et hei, det lærte vi på MOT-samlingene. Og jeg tror mer synlighet i gatene, på skoler og i barnehager hadde betydd utrolig mye for mange, både for barn og unge. Festivalsjefen for Åjord pride sa det så fint; «det er lov å være skeiv, også på bygda»

Jeg ønsket å skrive dette innlegget som en takk til alle skeive og støttende, men også som en oppfordring til at vi kan bli bedre. Jeg håper at vi alle neste sommer kan heise flagget eller vise støtte på andre måter, for dette er virkelig «en historie verdt å kjempe for». Selv om pride kun markeres i juni, så er jeg stolt av meg selv hver dag. Det er en følelse jeg håper dere også lar dere kjenne på, for vi er bra nok som vi er. Ønsker alle nærøysundværinger en riktig god sommer.

Happy Pride! Vær stolt av den du er!

Kommentarer til denne saken