Folk har forhåpentlig begynt å komme seg etter tidenes festivalhelg under Rørvikdagan. Ei helg fylt med god musikk, allsang, god stemning – ikke minst ei etterlengtet gjenforening med venner og bekjente. Arrangørene og de frivillige har stått på dag og natt for å skape en folkefest man aldri har sett maken til. Og de leverte som bare det.

På lik linje med Matoma og Julie Bergan, har arrangørene levert en bemerkelses- og minneverdig opptreden. Ikke bare jobber de dag og natt for at publikum skal få ei uforglemmelig opplevelse, men de sørger også for å sette Nærøysund på kartet.

For noen år tilbake var det tivoliet jeg gledet meg mest til. Jeg husker at jeg nesten ikke klarte vente på å få nye bamser igjen, ta den største berg- og dalbanen av dem alle – selveste «Larven» – og spise sukkerspinn til jeg ble kvalm.

Nå er det konsertene jeg ikke klarer å vente på.

I løpet av noen år har Rørvikdagan gått fra noen konserter på kveldstid, til å bli en hel festival. For min del har jeg alltid hatt inntrykk av at en festival i et lite samfunn som regel består av artister fra et mindre kjent D-lag. Derimot klarer arrangørene her å hente inn flere av Norges største artister.

Jeg klarer ikke å være annet enn imponert.

Likevel er det viktig at vi husker en årsak til hvorfor Stig Brenner gidder å besøke den lille kystbyen. Uten de frivillige hadde det nok ikke gått.

Rørvikdagan hadde ikke vært like stort som i dag uten de som står i baren og sørger for å holde stemninga oppe gjennom god drikke. Uten de som selger burgere for å holde publikums energi oppe. Billettørene som sørger for at ingen sniker seg inn, eller har med seg noen lurerier. Eller vaktene som sørger for at publikum oppfører seg, at folk ikke sovner på do eller stormer scenen når Vinni står og rapper om livet.

Uten frivilligheten ville en festival av samme format som Rørvikdagan ikke vært mulig. Noe jeg syns det er viktig å hedre.

Snart er det Kolvereiddagene sin tur til å skape folkefest. Jeg håper de får kjenne på samme stolthetsfølelse og glede over å ha skapt ei helg fylt med musikk og glede. Og at de frivillige får kjenne på hvor viktig arbeid de gjør, og hva det har å si for et lite lokalsamfunn.

I beste fall skaper det glede og samhold.