Plutselig er den der. Stolpen, som du på ingen måte var forberedt på, eller hadde sett komme. Du deiser rett inn i den med hode og kropp, og selv om det gjør aldri så vondt er du mest opptatt av om noen har sett deg. Og så er det alle disse kantene. Dør- og bordkantene og alle hjørnene. De som hender, albuer, føtter og tær har en lei tendens til å støte borti med enorm kraft. Rødvin og hvite stoffoverflater har en ukontrollerbar magnetisk tiltrekning, og knusende gjenstander en beundringsverdig vilje til å ville suges mot gulvet. Selv på flate grusveger og stier kan det være en og annen stein eller rot – og disse snubler du i, banna bein. Det er ingen veg utenom, og du skjønner det på et vis selv. Velkommen til en klønes hverdag.

Klæbb, kløne, klosset, uheldig, keitet, uvøren, klumset, trehendt, klovnete. Kjært barn, eller kjært fenomen, har mange navn. En hel haug beskrivende ord for en tilstand eller personlighetstrekk mange kan kjenne seg igjen i, eller relatere til på et eller annet plan. For om du ikke er ei kløne selv, kjenner du garantert noen som er det. Ifølge «Det norske akademis ordbok» kan klumsete forklares som 1) grov og unett av form eller 2) klønete (…«hun hadde vært nervøs og klumset og hadde toppet suksessen med å velte rødvinsglasset utover sin vordende svigermors hvite damaskduk…»). Sistnevnte meget gjenkjennbart.

Mange har et humoristisk syn på klossethet. En panda som faller ned fra et tre – sjarmerende og komisk. Og klønete. En kjendis som snubler i trappa på en Oscar-utdeling. Et barn som får en ball i hodet. Søtt. Gøy. Og underholdende for mange. På lik linje med Langbein eller Mr. Bean. For de keitete personene selv, trenger det ikke alltid være like humoristisk. I de alvorligste tilfellene kan denne framtoningen være tegn på nevrologiske tilstander, og dermed det motsatte av underholdende. Heldigvis gjelder dette kun i få tilfeller, og en født klæbb er ofte kun det – en klæbb, og ingenting annet.

En lei medaljebakside med å være ei garva kløne, er at du skader deg relativt ofte. Ifølge en studie gjennomført ved The University of Delaware ble studenter som bedrev ulike idrettsaktiviteter inkludert for å kartlegge hvorfor enkelte pådrar seg skader raskere enn andre. Resultatet viste at 80 av 1.500 pådro seg skader som følge av klossethet, og at disse hadde lavere reaksjonstid. Klossethet i hjernen ble forklart som en tregere evne til å plukke opp informasjon og ta valg på bakgrunn av denne, samt dårligere evne til å fokusere på oppmerksomhet. Studien konkluderte med at hjernen kan trenes opp, at dette handler om fokus, og kan innbefatte alt fra oppmerksomhetstrening, styrke, stabilitet og balanse. Og å ta en synstest i ny og ne, da.

Det kommer kanskje likevel ikke som noen overraskelse at en stakkars kløne innimellom blir lei av seg selv. For til tider kan det bli nok. Under de første dagene av sommerens ferietur rekker undertegnede både å bli stukket av en veps, slå hånda med enorm kraft rett inn i speilet på bilen og nesten-besvime bak rattet kort tid etterpå, snuble i det som i snubles kan og bøye (les: ødelegge) min turvenninnes teltplugger. I mellomtida har ikke sistnevnte blitt stukket av så mye som en knott en gang.

Men – med x antall uheldige episoder på CV-en, lærer en garva klæbb å ta visse forholdsregler. Dette kan innebære å unngå de mest akrobatiske øvelsene, gå med armene i kors inne på Christiania glassmagasin og kanskje ikke kjøpe så mange hvite overdeler. Eller tepper. Foruten dette bør en klæbb forsøke å leve så normalt som enhver ikke-klønete person, for en kan ikke bli helt hysterisk heller. Unngåelsesatferd fører som kjent lite bra med seg.

Personlig har jeg mista oversikten over for mye jeg har knust i mitt liv, men det er MYE. Dette inkluderer også bokhylla jeg var så uheldig å puffe til og velte med baken. (Bokhylla var full av glass). Jeg har vært hos legen med blå og hovne tær opptil flere ganger, og går støtt og stadig på både dørkarmer, hjørner og for så vidt det aller meste som kan gås på. Slekta kjenner meg som ukritisk rødvinssøler og den med de mest elleville fallene i skisporet. Jeg går under navnene «Klodrik» og «Olivia», og det siktes henholdsvis til Donald Ducks klønete fetter og kona til Skipper'n (der både armer og bein har en tendens til å peke i alle retninger). Og sånn er det bare.

Men når du først skulle trekke klæbb-loddet her i livet, er det best å gjøre det med stil. Som når du i slow-motion presterer å skli på en pose Holiday Dip Mix som har falt ned fra butikkhylla. Det er bare å eie det. Selvironi kan kanskje ikke kjøpes på boks, men en klæbb bør vite hvor og når den kan framhentes. Jeg kan godt være klovn jeg, og kunne ikke tenke meg et liv hvor jeg ikke skulle kunne le uhemmet av alle de skrullete episodene som åpenbart venter rundt hvert et hjørne.

Men se for all del opp for den… [KRASJ!]… stolpen!