Gå til sidens hovedinnhold

En må ha sterk privatøkonomi for å holde liv i bygdene

Nå står endelig den nye barnehagen her ute på Austafjord snart klar til bruk – etter utrettelig innsats både fra pådrivere, entreprenører og så videre.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

En lenge etterlengtet forbedring både for ansatte, barn og foreldre. Noe jeg personlig frykter, dog, er dersom det ikke skjer drastiske endringer i en særdeles sentraliseringsfokusert politikk, ikke bare sentralt; at det vil skje med denne, som med flere eksempler på lignende prosjekter andre steder i landet. Vi kan ikke skyve under en stol at det blir stadig mer utfordrende, på flere vis, å være bosatt i rurale strøk.

Forståelig nok er det per dags dato lite fristende for eksempelvis småbarnsfamilier å velge å søke ut mot distriktene. Stadig økende drivstoffpriser, mål om at alle biler skal være hel-elektriske (i første omgang alle nye biler, innen 2025), få gode alternativer for kollektiv transport,for å nevne noe.

Man skal med andre ord ha ganske så sterk privatøkonomi for å kunne ta sjansen på skulle bidra til å holde liv i bygdene. Mange tar for gitt å kunne finne norskprodusert mat i butikkene, men bondeyrket er (til manges overraskelse, kanskje) ikke av den sort som (normalt sett) gir mest igjen for innsatsen for å si det slik.

Hva gjør vi den dagen det omtrent blir umulig å få hjulene til å gå rundt utenfor sentrum? Det finnes forøvrig mange flere eksempler på yrker som slett ikke gir uttelling tilsvarende arbeidsinnsatsen. Førskolelærere, som bare ett annet viktig og relevant eksempel.

Nå heier jeg definitivt både på en grønnere framtid, utfasing av fossile energikilder og mye annet som (utad) ligger bak disse omstillingene, som først og fremst dog vil smerte mest der det er presset nok fra før av, slik det nå er lagt opp. Men slik jeg ser det, vil mange av disse «quick-fix»-løsningene komme og bite oss temmelig kraftig hardt i baken hvis vi ikke tar en aldri så liten pause og tenker oss litt ekstra om.

Ja, over 350.000 el-biler har blitt solgt så langt (her i landet), men de kommer foreløpig mest i tillegg til, ikke i stedet for. Og, skrekkelig mange av disse er sannsynligvis allerede vraket, gjerne da også etter kun en liten skramme. Har vi nok deponier og god nok resirkuleringsplan for havet av diesel- og bensinbiler som vil komme når vi en dag skal bli nødt til å kassere dem?

Eller skal vi med dette, som med mye annet, bare flytte «problemet» til et annet sted i verden – slik at vårt eget klimaregnskap skal kunne gå i pluss? Teknologien utvikles riktignok i en hastighet som kan gi bakoversveis på enhver, men altfor mye står likevel igjen kun som lovord og teoretiske planer, idéer og muligheter. Uhorvelig stor vekt og byrde blir lagt på framtidige generasjoner, om ikke allerede dem som vokser opp i dag. For, det er som kjent stor forskjell på teori og praksis.

Er dette framtiden vi virkelig ønsker oss? Akademikere nedlesset i studiegjeld og uten arbeid, et gjengrodd distrikt kun fylt med vindturbiner, hytter og feriehus, et samfunn som har gjort seg totalavhengig av roboter og import av varer og tjenester? Eller?

Kommentarer til denne saken