Bare vi ser på henne, er det som om hjertene våre holder på å sprekke. Folk stopper bilen for å si hei, snubler på joggetur fordi hun er så bedårende, strekker ut en hånd bare fordi de må ta på henne.

Det er en helt ny kjærlighet som oppstår!

Men det er også noe annet som oppstår: Kaos. En helt ny type kaos. Den første natta hun var hos oss, var jeg livredd. Jeg tror ikke jeg sov et eneste sekund den natta, jeg bare duppet med øynene og måtte hvert minutt sjekke at hun pustet. Ja, der lå hun, brystkassa hevet og senket seg. Og så, i halv-tre-tida var det opp igjen, mat og do og hele regla. Ute var det februar og mørkt i hele bygda, kun utelampene sto på hos naboene. Det var som om jeg og hun var de eneste som var våkne i hele verden. Og så fikk jeg angst for at hun ikke skulle sovne igjen, og da ville ikke jeg sovne heller, og i morgen var det en ny dag som ville bli sterkt preget av mørke ringer under øynene.

I kaoset som oppstår – mat, do, oppkast, soverutiner, ansvarsfordeling, alt må være bitte litt gjennomtenkt, ikke sant – så har jeg og samboeren blitt konfrontert med et puslespill av logistikk. Nå er det ikke kun ukompliserte «hvem skal handle til taco i kveld»-spørsmål i meldingsinnboksen. Før kunne vi gjøre hva vi ville når vi ville. Skulle han klatre, ja, da dro han og klatra og var borte i timevis. Hvis jeg ville ligge og se på en serie halve dagen, så kunne jeg gjøre det. Eller sitte i ro og fred på hjemmekontoret, skrive litt, drikke kaffe og se på utsikten – det er det helt slutt på nå. Tidligere var det ingen som forstyrret meg, ingen som laget lyder eller plutselig måtte på do, for i det sekundet jeg har smurt meg to knekkebrød, ja, da må hun på do.

Vi har også innsett at rene klær, nyvasket gulv og ryddig kjøkkenbenk er mangelvare. Det kan vi bare glemme. Men det gjør egentlig ingenting, for det er ikke så farlig om det er oppkast på turbuksa mi eller litt tiss på kjøkkengulvet. Ok, så må vi bare tørke opp, midt i middagen eller Netflix. Slik har det blitt. Vanlige gjøremål blir rett som det er avbrutt. Jeg bryr meg ikke lenger om at det ser rotete ut på salongbordet i stua eller at vi ikke har vasket badet på en liten stund. Det er enorme støvdotter under alle møbler, og oppussingsprosjektene jeg hadde tidligere i vinter, de har blitt satt på vent. Det er visst helt normalt.

Hvis jeg møter venner og bekjente, er de ikke så opptatt av hvordan det går med meg. Det er hun de spør om. Vokser hun? Spiser hun nok? Trives hun hos oss? Har hun funnet seg til rette, slike ting. Bilder og videoer etterspørres, og hjerteemojiene er mange.

Og pedagogen i meg har virkelig blitt testet. Dette er noe helt annet enn ungdomsskoleelever som synes det er kjedelig å bøye verb. Dette er virkelig en egen klasse av selvdisiplin. For jeg har lært meg at det å gosse og dulle, er det siste jeg burde gjøre. Hvis jeg vil at dette familiemedlemmet skal bli snill og trygg, må jeg være streng og tydelig. Og når hun er kry som en hane når hun får til noe, eller når hun kommer når jeg roper på henne, da banker mammahjertet ekstra hardt. Wow! Tenk at hun skjønner mer enn vi forventer. Hvordan går det an? Hun er jo bare fire måneder!

Alle ting vi har gjort tidligere, gjør vi nå på nytt med en ny inngangsvinkel: Går det greit å kjøre bil med henne, hvordan vil katten reagere på et nytt familiemedlem, hva med høye lyder, tv-en som står på, støvsuger, kulde, varme, ferieturer? Er hun sosial eller litt sjenert? Vi kan ikke lenger invitere hele bygda på en fest og være våken til langt på natt, for hva tenker hun der hun ligger? Vil hun bli stressa av festligheter? Og jobb og hverdag, alt er blitt et puslespill som må legges hver dag. Hvem har ansvar når? Hvem handler når? Hvem tar hvilken bil? Og sist, men ikke minst – det første folk spør om, er jo om hun sover om natta. Det skal alle vite. Hvor mange ganger må vi opp om natta?

Og da kan jeg svare: Jepp, jeg må opp om natta, og jepp, jeg har blitt et A-menneske. Jeg har glemt hvordan det er å sove lenge, hvordan det er å bare tenke på seg selv. For når hun bjeffer og vil ut klokka halv seks, da er det ikke noe annet å gjøre enn å hive dyna til side og stå opp!