Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det skal visstnok dreie seg om vaksinering av en journalist med skrivekløe. I sin irritasjon hevder journalisten at livet butter imot en smule. Journalisten har ytret seg kritisk på mediaplattformen Facebook, i mot kommuneadministrasjon i Bindal, for han mener han ikke fikk covid-vaksinasjon raskt nok. Direktøren mener vedkommende journalist trenger veiledning på flere hold. Vær varsom-plakaten mener direktøren er en passende veiledning, den burde jo en journalist kjenne til. Men åpenbart var det ikke nok, en offentlig pekefingervals skulle gjøre susen. Så tenkt, så gjort. En kommunikasjonsekspert som NA har konsultert, mener også at journalistens oppførsel ikke er ifølge boka. Hm…
En småsur journalist fikk altså bygdas kommunedirektør, bygdas ordfører, og en innleid «ekspert» på offentlig kommunikasjon til å bli helt forferdet. Så opprørt at de rent ut sagt ikke kunne kjenne seg igjen. Hverken i speilet, eller hvor de nå enn befant seg.
Her langer han ut mot kommunen – og får reaksjoner: – Facebook er ikke et privatrom
Vedkommende kommunedirektør har ifølge ham selv ikke mindre enn 25 års erfaring med media. Ikke mer? Det oppstår lett komikkens skjær over selverklærte overlegne egenskaper. Men vi må ta innover oss, at denne kommunaldirektøren er ikke hvem som helst. Vedkommende kommunedirektør engasjerer seg i saker av politisk karakter. Det blir en politisk vinkling på grunn av at vi sitter midt i en meningsutveksling om hva som kan sies offentlig. De retningslinjene kommunaldirektøren predikerer med stor tyngde, angår vårt styresett og fortolkning av dette. Demokratiet og ytringsfriheten. En klok kommunaldirektør bør holde seg langt unna å tillate seg å belære sine oppdragsgivere (les: skattebetalerne) hva som er rett og galt å mene.
Vårt demokratiske styresett legger til rette for at ytringsfriheten er ukrenkelig. Vi har å gjøre med en kommunedirektør som eser utover, på syltynn is, og agerer som en moralens vokter i et landskap han ikke skal operere i.
I følge «Kommunal Rapport» er dette et område i forvaltningen som er konfliktfylt. Et par sitater fra debattsidene, «Å delegere all innstillingsmyndighet til kommunedirektøren, er å abdiser som politisk leder» --- «Kommunedirektører klager, som regel med rette, på politikere som «leker rådmenn» --- «Men kommunedirektører som «leker politikere» er også en stor utfordring i lokaldemokratiet.
Kommunedirektørens belæring av hvilken viktig oppgave media har i vårt samfunn er direkte pinlig lesestoff. Hvem tror kommunedirektøren at oppdragsgiverne hans består av? - (les: skattebetalerne) Der er det hopetall av oss som har 60 til 90 års erfaring med media. Da snakker vi. Kun 25 år blir som å regne som en aspirant. Denne saken er gullgruve som inspirasjon til en bygderevy. Spe på med litt Bør Børson.
Medias viktige rolle i vårt samfunn
I de siste årene er titalls rådmenn og kommunedirektører avsatt eller slutte i sine stillinger. Det er lov å trå feil selv for en kommunedirektør. Men røde lys er åpenbare i denne trivielle saken.
Rådmenn skiftes ofte ut i forbindelse med konflikter der administrative og politiske prinsipper kolliderer. Det ser ut til at ny tittel på tidligere rådmann, nå som KOMMUNALDIREKTØR fører til en økning av denne type villfarelser. En rådmann var en kommunal administrativ leder som var ment skulle gi råd. Nå ser det ut til at vi har fått kommunedirektører som gir politiske direktiver. Som i Namsos der kommunaldirektøren gir indirekte ordre om destruere vår felles flotte storstue, samfunnshuset (alt annet vil være uansvarlig).